Kronikk i Morgenbladet, 20. februar 1998

 

NBK

 

Norges Beste Kamerater

 

Guttorm Nordø

 

 

Dag Solhjell holdt sist uke opptelling over hvor lite så få, blant de mange deltagerne på NBK’s landsmøte, har stilt ut eller blitt innkjøpt av de institusjoner og gallerier som teller.  Interessant.

 

 

Men kan kunstnerisk status virkelig beregnes ut fra Solhjells tellevinkling? Kan det være at kvalitet og respekt innad i kunstnergrupper ikke har så mye å gjøre med hvorvidt man stiller ut i eller er innkjøpt av noen utvalgte, telleverdige museer og gallerier? Kan det være slik at enkelte ikke engang er interesserte i å søke Høstutstillingen (som fremstår som den magiske inngangsbilletten til kunstnerisk respekt)?

  

 

Javel, dette handler litt om krisen i Norske Billedkunstnere (NBK). Krisen er her, sammenbruddet er visstnok nært forestående. Og bålet må mates med mer bensin.

 

Denne artikkelen har visse tilknytningspunkter til Solhjells kronikk, men jeg vil presisere at den overhodet ikke er et rent tilsvar til kronikken – snarere må dette tas som et knippe refleksjoner over norsk kunstliv.

 

Komitéer og foreninger

 

Alt kan ikke måles og verdsettes ut i fra hvor mange ganger man har stilt ut på de “riktige” poenggivende steder. Heller ikke ut i fra hvor man er blitt innkjøpt -  slike veininger smaker bare av elitisme. Det sitter mennesker i innkjøpskomitéene til Samtidsmuséet etc. Mennesker som er interesserte i å profilere seg selv og sitt eget kunstsyn: En sammensvergelse hva gjelder smak og kvalitetskriterier. Man kan heller ikke forlange at kjente og travle kunstnere skal stille i styreverv og gå inn som forhandlere overfor myndighetene. Ikke alle egner seg til å være byråkrater. Som om alt ville bli så mye bedre hvis en Widerberg eller Sand var kunstnernes utsendinger til Kulturdepartementet? Jo, dét ville gitt større troverdighet, gitt! Ihvertfall fikk departementsfolkene endelig møte noen kunstnere de hadde lest om i avisene og sett på TV. Dét må en jo kunne forlange, at disse ubehjelpelige kunstnerorganisasjonene ihvertfall sender noen kjendiser, slik at kulturpolitikerne ikke skal miste respekten for sin motpart.

 

Ikke alle egner seg som fagforeningsmennesker, så enkelt er det. Ikke alle føler seg vel i et klamt fagpolitisk miljø. Som billedkunstner er man i utgangspunktet individualist, man spiller ikke på lag med andre, men er sitt eget fotballag.

Det er mange som vil røre i opprørt vann, slik er nå engang menneskets psykologi. Og heller ikke er det rart, med tanke på den ukultur som har fått utvikle seg opp gjennom årene i NBK(-ml)’s selvbestaltede papirhelvete. Burde man være glade for at noen av oss kunstnere i det hele tatt gidder å engasjere oss fagpolitisk? Oppgaven er jammen ikke takknemlig: dyrebar tid mistes og en får fiender. Og liten respekt. Dét er akkurat hva kunstnerne ber om men ikke får: Respekt. Har man ikke vært flerfoldige ganger i avisene eller på TV, er man heller ikke verd noe. Slik er tendensen. Tilfredsstiller man ikke den sammensvergende tidsånd som råder i komitéer, blant kuratorer, historikere og de ledende kunsthandlerne, faller man utenfor.

 

Samtiden har sjelden avgjort hvilke kunstnere som i ettertid blir stående igjen som “betydningsfulle”. Snarere tvert imot.

 

På vegne av dem som aldri engang har søkt Høstutstillingen sier jeg: slutt å tro at ett valg er det eneste saliggjørende. Selv om Nerdrum, Sand og Rimi-maleren har norgesrekord i mediehåndtering, betyr vel ikke det at troikaen er Norges Beste Kunstnere (NBK)? Kunsten fungerer ikke slik. Det er ikke dagspressen som avgjør hvem som teller eller ikke.

 

Søttitallskameratene

 

Tellemanien rammer ikke bare Solhjell, men også det norske kunstliv forøvrig: Poeng opp og i mente. 1 poeng for innkjøp fra søttitallskameratene i innkjøpskomitéene;  1  poeng for å smykke ut statsbygg; 1 poeng for å komme inn i et galleri (som vel å merke teller); flere poeng for å klø hovedstadsavisenes anmeldere på ryggen; - og, langt i det fjerne vinker en Garantert Minsteinntekt (GI), et par tusenlapper over den årlige minstepensjonen.

 

Det er noe komisk ved norsk kunstliv, noe nasjonalistisk og bakstreversk. I likhet med tellekultursosiologen tar heller ikke jeg et spesifikt standpunkt til krisen i norsk kunstliv. Jeg bare uttrykker meg i øyeblikket, som en kunstner med plutselige klør i skriveorganet.

Vi har ellers mange nok som snakker på vegne av oss kunstnere. Selv føler jeg kvalme ved situasjonen. Kanskje fordi min generasjon (født rundt 1960) er i ingenmannsland: vi er en tapt generasjon som alltid har vært i klemme. Først kom vi aldri til beslutningsmulighetene fordi søttitallskameratene tviholdt på sine posisjoner. Og nå, når likfingrene deres er i ferd med å fravristes kakespaden, har neste generasjon kommet i riktig alder og posisjon til å ta styringen. Min generasjon står i en evig klemme. Alle vil ha en bit av den bitte lille kaken, mens vi uten armer bare kan drømme om å få stupe på hodet i kremen. Egoismen er grenseløs, og når kaken uansett ikke er stor nok blir det glefsing og kjefting. Vi spidder hverandre med konditorfarge på penslene. Glemmer at de gamle har vært unge og at de unge skal bli gamle.

 

Krise?

 

Krisen i norsk kunstliv: for meg eksisterer den knapt. La oss heller be: Den Sanne og Egentlige Kunsts Teorikirke (SEKT) må kureres og kurateres og flatbankes til en nasjonalsatanistisk indremisjonskunstforening, fordelt utover alle landets e-mailadresser (der det ryktes at kunsten oppstod).  Musefighten er nærgående, det lukter svidd harddisk allevegne.

 

Kjære Solhjell (du som er min unnskyldning for å skrive) – tell meg med (tell me more), så jeg kan vite om jeg er verd noe. Og slik at operaentreprenørene i Kulturdepartementet kan avskrive meg som verdig forhandlingspartner.

 

De lovende unge kunstnerne i jUKS (med en gjennomsnittsalder på 43 år) vil nok være “de rette” til å fordele kunstkronene. – Not! Ingen er de rette. Maktsyke folk dras overalt mot makten og forfordeler uten nøling de av oss som ikke er villige til å stille med blankslipte albuer og veltrente semantiske organer.

 

Hva med å innse at vår virksomhet overhodet ikke verdsettes? Enhver vaktmester, resepsjonist, rengjøringsassistent og administrator tjener bedre på kunsten enn kunstnerne selv. Vi er kun deres alibi for å opprettholde en sikker inntekt. For min del kan dere bare legge ned hele organisasjonsapparatet.

 

(Solhjell igjen) Hvem er representative for norsk samtidskunst? Svaret må åpenbart være: de som jobber trendbevisst og i pakt med den dårlige tidsånden. Synspunktet er foreldet – det fins ikke en samtidskunst: dagens kunstvirkelighet er mangefasettert. Uttrykk og teknikker florerer side om side. Og hvis seriøst arbeidende kunstnere ikke oppnår status i telleverdenen bunner det slett ikke bestandig i manglende kvaliteter ved arbeidet deres. Kanskje føler de aversjon mot å mingle med de “riktige”miljøene i hovedstadens trendfikserte kunstliv; aversjon mot å være nødt til å omgås dem som teller for å få innpass på dagens kunstscene.

Samtidskunst er et suspekt begrep, spør du meg. For man jobber på grunnlag av erfaringer, i et prosjekt som varer hele livet. Samtiden eksisterer ikke før den belyses historisk i ettertid (men da blir den riktignok ofte forfalsket av historieskriverne).

Ingen kan oppkaste seg til dommer i min kunstvirkelighet, selv om jeg faktisk kanskje allerede er dømt. For meg er det enkelt: Jeg kan ikke respektere folk som ikke respekterer meg. Og jeg kan heller ikke få jobber (utstilling/utsmykning) fra folk som ikke vil ansette meg.

 

Nepotisme

 

Jeg synes oppriktig synd på det styret som sitter midlertidig i NBK nå. De har gått inn med rene hensikter og med vilje til å rydde opp i ukulturen, men er blitt belønnet med sjikane, ren personforfølgelse samt kynisk bruk av feilinformasjon, plantet i media av fiender innenfor organisasjonen. Styrets arbeid er blitt sabotert, gjennom tilbakeholdt informasjon og dokumenter, og mye annen finurlig misbruk av makt, som det vil være uheldig (og altfor omfattende) å komme inn på her. Den videre utredning og utvikling av saken må få foregå blant dem som er direkte berørt: kunstnerne selv. Det synes innlysende at NBK-organisasjonen må forandres totalt, men i hvilken retning vet ikke jeg.

 

Forøvrig har det stinket av norsk kunstliv i alle år. Kameraderi og nepotisme innad i rekkene. Politisk fargede funksjonærer som har opphøyet seg til koryféer i organisasjonene. En kunstoffentlighet diktert av teoretikere, pretensiøse anmeldere og visse markante museumsfolk på parti med tidsånden i vest-verdenen. Og, ikke minst, en forbausende liten evne eller lyst til å orientere seg utenfor landets grenser. Som en pyntelig topp på det hele: direkte kunstfiendtlige bevilgende myndigheter.

 

Krisen i NBK (Norges Beste Kamerater) er ikke en krise for norsk kunstliv, men en krise for norsk kunstadministrering; en krise for departementale holdninger til kunstlivet; en krise for byråkratene og kunstkontoristene.

 

Kunsten selv trives og har det godt. Den trenger hverken krisehjelp eller katastrofepsykiatri, men ber kun om respekt og aksept.

 

Slik det er nå, hvor smakselitistene, kritikerne, kuratorene og byråkratene alle som én ivrer etter å bestemme over hva som egentlig fortjener respekt, er det bare to ting å gjøre for kunstnerne:

 

1: Ta til motmæle. 

2: Holde kjeft, jobbe videre – og vite at vi vet best.