Intervju gjort for Billedkunstneren (nr. 4, 1998)

 

 

What’s wrong with those Europeans?

 

Guttorm Nordø

 

 

Vi møtte Tone E.C. Johansen (31) i New York like etter hun hadde gjennomført sin separatutstilling i Manhattan-galleriet SoHo 20 – et visningssted for kvinnelige kunstnere, som har eksistert siden 70-tallet. Etterhvert som tidene forandret seg, står ikke lenger det feministisk politiske i fokus. Dog er galleriet forbeholdt kvinner, som det tallrike styret av begge kjønn velger ut på grunnlag av kunstnerisk kvalitet.

 

 

Tone Johansen hadde ett års opphold som PS-1-stipendiat i 1994, men ble, slik det har skjedd med så mange, boende i New York etterpå. Utstillingen på SoHo 20 viste et bredt spekter arbeider: Skulpturer støpt i hvit bronse; oljemalerier på lerret, og fotografier i solide metallrammer, med en slags collage av fargede plexiglassbiter lagt utenpå.

Samtalen som følger, pågikk over flere dager ved kjøkkenbordet, på atelieret, i T-banevogner, kaféer, og nå til sist, på Coney Island Beach. Utmattelsen etter utstillingen er i ferd med å gi seg. Tone lager sandfigurer og ler mens hun prater.

 

Du virker jo som en humørfylt person, men det lar seg  kanskje ikke så lett avlese i kunsten din?

- Om kunsten ikke bare er en lek for meg, så er den ihvertfall en viktig komponent. Jeg vil ha både i pose og sekk – hverken en total intellektuell, teoretiserende tilnærming til kunstverket eller ren emosjon. Dette settes ofte opp imot hverandre, som en ensidighet eller fanatisme jeg aldri har likt.  Det er ingen motsetninger mellom tanker og følelser i kunstprosessen. En tanke formidler skrevne eller uttalte ord, som når de leses eller høres, knyttes til måten du tenker på. Mens følelser er basiske – slike som sorg eller kjærlighet – de oppleves før ord; du skriker eller blir glad bare du ser en pupp: Tenk deg om et barn i vogga sier nøkternt ”Jeg vil ha pupp”. Dét blir liksom noe helt annet. Emosjoner er direkte, og det er nettopp en direkthet jeg etterstreber. Ting må eksistere på en virkelig måte.

 

Mangt har skjedd siden dengang Tone Johansen som liten overtok farens gamle nylonskjorter, som hun spente opp på sponplater og malte på med malingsrester samlet på barnematglass.

 

- Jeg prøvde å etterape noe, vet ikke riktig hva, men jeg gjorde det slik jeg trodde det skulle være. Jeg husker godt det aller første maleriet jeg laget i garasjen hjemme på Frøya; en slags geometrisk figur, som jeg forøvrig har gjenopplivet og integrert i et felt på det største maleriet på SoHo 20. Det er vel noe man er født med, denne trangen til å skape – et talent eller en drift. Når vi tapetserte hjemme, fikk jeg male store fjes og figurer på veggene før tapetet dekket dem til. Og hver dag tegnet jeg på skolepulten – sikkert til vaskekonas fortvilelse. Når jeg gjorde disse tingene tenkte jeg aldri at det skulle bli yrket mitt som voksen.

 

Tone Johansen flyttet til Trondheim som 17-åring og begynte på reklamelinja på videregående skole. Et drastisk  steg for tenåringen, som så sin første film som 16-åring, og ellers førte en isolert øyboertilværelse, påvirket av foreldrenes strengt religiøse tro.

 

- Jeg skjønte at reklame ikke var noe for meg, og søkte meg over til Form og Farge, der jeg straks følte meg riktig plassert.  Jeg fikk utfolde meg, satte igang alskens merkelige prosjekter. En av medstudentene så potensialet mitt og overtalte meg til å søke Kunstakademiet, noe jeg overhodet ikke hadde hatt i tankene. Slik kan skjebnen være – jeg kom inn på akademiet og siden rullet ting bare avgårde. Sisteåret tok jeg i Oslo: pendlet mellom Trondheim og hovedstaden. Etter endt utdannelse og noen år i Trondheim ville jeg flytte permanent til Oslo, men rakk bare såvidt å installere meg før meldingen om PS-1-stipendiet dukket opp.

 

Dette ble et vendepunkt for Tone Johansen, et personlig og karrièremessig løft. Det ettertraktede PS-1-stipendiet, som UD bestyrer, gir hvert år en norsk kunstner anledning til å  være i New York, med fritt atelier pluss en pen pengesum til livsopphold.

 

- PS-1 betød enormt mye for meg.  For første gang hadde jeg råd til å bruke penger på kunsten min, bruke ordentlige og dyre materialer, gjøre tingene skikkelig – selv om halvparten av stipendiet gikk til boutgifter. Ikke misforstå, jeg mener ikke at kunstmaterialer være dyre, men før hadde jeg ikke engang valgmuligheten og var tvunget til å jobbe med tilfeldige, billige materialer.

 

Det forholdsvis korte spranget mellom forblåste Frøya og verdensmetropolen – hvilken innvirkning har det hatt på deg?

- Egentlig var ikke spranget stort. Her i Brooklyn hvor jeg bor, er det stile og rolig, nesten som i Trondheim. Men når ting må ordnes, drar jeg inn til Manhattan, til et vanvittig stress og mylder. Det fine med å være kunstner i New York, er at man får tak i alle tenkelige materialer veldig lett. Dessuten er det enklere å være seg selv her; man sklir inn i mengden og blir ikke lagt merke til på samme måten som i Norge. Det er lettere å snakke høyt, si det en mener. Hvis New York gjør noe med innflyttere, så er det at du blir mer ”bonat”, du kan drite i så mye her, helt motsatt av hva folk tror: at man liksom drar hit for å gå inn i store, viktige sammenhenger og leve et ”New York Hot Shot Life”. Faktisk lever jeg et helt normalt liv her. Opplever å ha fått frihet til å være individuell: her er så mange folk at ingen kan ha oversikten.

 

Tone Johansen har ihvertfall fått en viss oversikt over nyjorkerne, gjennom sin rolle som Bar Mama. Sammen med kjæresten Sunny driver hun nemlig en bar som ligger i Red Hook, et fordums beryktet havnekvarter av Brooklyn, hvor kunstnere og andre kreaktivister nå har begynt å flytte inn, fordrevet av de økende husleiene på Manhattan og i andre sentrale strøk. ”Sunny’s” er trolig det mest autentiske du finner i Brooklyn – den ble startet av Sunny’s besteforeldre i begynnelsen av århundret, som én blant mange italienske vinbarer, der de faktisk dyrket sine egne vindruer i bakgården. Baren står så å si uforandret siden 30-tallet. Hver fredag holder de åpent, helt til folk ramler hjemover, ved soloppgang eller senere.  –Øl, drinker, sigaretter: alt koster 3$ per enhet. Gjestene får utlevert penn og papir og må selv holde orden på regningen. Et generøst konsept, som attpåtil fungerer, selv når plassen er stappfull.

I et hjørne står gitarforsterkere og mikrofoner. Åpen scene hele kvelden. Siden så mange av gjestene er musikere, går det i ett. For noen uker siden dukket plutselig et Grammy-nominert band opp, med et kobbel av teknikere, sminkøser, utstyr og lys – litt i meste laget for den forholdsvis lille baren. ”Grammisene” var kanskje tiltrukket av ”hip-faktoren”, ikke vet jeg, men etter at New York Times spanderte en helside på ”Sunny’s” i sitt søndagsbilag, er baren helt klart blitt et sted man ”taxer” inn til fra Manhattan og det enorme Brooklyn på fredagskveldene. Denne digresjonen ble  lang, men vi anbefaler et besøk: adressen er Conover Street 251.

 

Tone, hvordan er det å være norsk her i New York?

- Forholdet mellom europeere og amerikanere er som i et ekteskap, vi har mye å lære av hverandre – selv om amerikanerne innerst inne tenker ”What’s wrong with those Europeans?” På ett vis forstår vi hverandre, men med blandede følelser. Amerikanerne ser på Europa med en feilrettet nostalgi: vi fra Den Gamle Verden med all vår historie, liksom. Mens europeerne igjen har et feilaktig bilde av USA, som har en mye eldre og lengre historie enn jeg var klar over. Jeg hadde kanskje fordommer før jeg kom hit, men etterhvert er jeg kommet frem til en antikritisk holdning. Ingen vits i å flyte rundt i besk magesyre, å ta bort det å glede seg over ting. Verden blir så mye mer sanselig  når man er innstilt på opplevelser.  Og holder man først på med kunst, samme hvor i verden, gjelder det å bli fortrolig med sin egen kjemi. For meg er kunsten noe humanistisk, grensende nesten  opp til religion.

 

Hvordan er forholdene blant kunstnere her i New York?

- Som hjemme, men likevel annerledes. Her er det vanligere å være i full jobb ved siden av. Det fins ingen støtteordninger som i Norge, hvor man før eller senere har en god sjanse til å få stipendier. Mange havner i en ond sirkel her: Jo mer tid de bruker på andre gjøremål, jo mindre kunst får de gjort. De fleste blir gående og streve i det middelmådige. Sånn sett er jeg veldig glad for min norske bakgrunn. Kunsten i Norge holder generelt et høyere nivå, standarden overgår glatt gjennomsnittet her.

 

Mener du egentlig dette?

- Jo, det er mye dårligere kunst her. Europeere prøver i det minste å være smarte og har flere intellektuelle ansatser. Amerikansk kunst heller mer over mot det dekorative, er entertaining, liksom! (Tone ler rått før hun tilføyer) - Amerikanerne er stort sett mer barnslige, sluffer rundt i joggedress og er opptatt av helt andre, banale og normale ting.

Du kan godt ha talent, men alt du vet, vet du først senere, etter en masse stahet, prøving og feiling. Det essensielle ved å lage god kunst, er å skjønne at alt du gjør synes. Før du har skjønt dét, kan du være pretensiøs, gjøre ting ”enkelt”, rett og slett lyge. Når du innser at alt synes, skjønner du at du ikke kan etterape. Årsaken til hva du gjør vil alltid skinne igjennom.

 

Tilbake til kunsten din: er det riktig å kalle maleriene dine abstrakt ekspresjonistiske?

- Nei! Jeg kan se en viss inspirasjon fra den kunstretningen, men her er det heller snakk om handlinger – og tilfeldigheter – ikke som action painting og heftige ”svusj”. Jeg beveger penselen sakte, som om jeg var en handicap-maler, litt autistisk, dum og smart på samme tid. Jeg liker det klumsete. En ”tight” komposisjon, men samtidig litt ”bløbb-bløbb-bløbb” (latter): en seig jobbing, god  jobbing, der det er viktig å holde det gående kontinuerlig. Det merkes på humøret når jeg ikke har jobbet på en stund.

Bildene mine er direkte, og kanskje litt naturrelaterte, til Frøya og Norge. Dét er et uttrykk jeg ikke turde nærme meg før – stemninger midt imellom de kjedelige hverdagene, utav sammenheng, uten mål.

 

Er de da naturalistiske, verkene dine?

- Hoho! Heller fanget mellom to motpoler – jeg har en motstand og tiltrekning overfor natur – en slags mellomting, noe annet enn den dramatiske eller idylliske naturen. Det er snakk om å godta det organiske. Forresten: kunstteori – hvor ligger ordet eller tanken? Jeg er stum når jeg jobber, handler instinktivt. Og jeg skulle ønske at kunsten min ble sett stum også. Det er farlig når kunstopplevelsen druknes i ord, når man i stedet for å stole på egen opplevelse godtar guiden, ekspertisen.

 

Har du noen kontakt med ”gamlelandet” lenger?

- Joda, det hender at folk tar turen over hit. Og, jeg må si at jeg virkelig setter pris på å få Billedkunstneren tilsendt – det gjør at jeg fremdeles føler meg som del av det norske kunstlivet, bladet gjør det mulig å holde meg oppdatert og informert.

 

Til slutt, Johansen, si noe om utstillingen du hadde på SoHo 20.

- Javel. Grunntanken for utstillingen var musikk. De forskjellige uttrykkene mine – foto, skulptur og maleri – representerer uliker klanger, er komplementære, som i et band hvor besetningen består av trommer, bass, gitar. Materialenes begrensninger og muligheter er veldig interessante. Forskjellige materialer gir forskjellig mening, og jeg er opptatt av å vise denne mangesidigheten. Vekselbruket mitt gir samtidig en mer konsekvent konsentrasjon. Det fører lett til utmattelse hvis man alltid kaver innenfor ett uttrykk. En slik utmattelse,  og dødperioder, unngår jeg ved å skifte mellom uttrykkene. Istedenfor å gjøre maleriet til skulptur, har jeg gjort begge deler. I motsetning til tidligere, da jeg gjorde endel installasjoner hvor alle ingrediensene var blandet ihop. Men herregud, teoretisering! Før prøvde jeg å forklare alt jeg gjorde, nå er jeg kommet frem til at det ligger en unødvendighet i det – liksom en måte å ”seife” seg på. Verket forklarer seg selv. Og kunsten gjenspeiler en del av hva det vil si å være et menneske.