Aforismer og tekststykker, skrevet mellom 1983 og 1990:                      BOMBOLA

Henrettelsene går på samlebånd i poesiens avtale med det forgjengelige. Uten å se hverandre i lys av dette, møtes vi på gatehjørnene, i venterommene, trappeoppgangene, vestibylene: Når noen dør, heves noen øyenbryn, nesten umerkelig.

 

Tilbakeblikk: Jeg var en kriminell engel. Ilden under føttene lærte meg å løpe. Livet var en lek jeg lekte, et spill jeg spilte. Alt falskt moret meg. På et sørgmodig vis viste jeg ingen følelser, mens jeg delte ut tennsatser til omvandrende sprengladninger.

 

Feberhet fornedrelse: Jeg ville hate verden for dens ondskap, forakte alle dumhetens tilskikkelser fremfor å bade i et oppklarende lys og vende en mulig klarhet utover.

Lysning: Jeg ble saliggjort, men forbigående, raset fortsatte. Jeg foretrakk å studere heslige falskheter i mørke, pirke i mosegrodde ord og holde taler for et innbilt publikum. Verbalt nonsens overkjører poesien, som etterlates på et uuttalt plan.

 

Ett sekunds stillhet? Aldri! Eteren er overfylt, tettpakket. Kloden surrer av iherdige taleforsøk: Anstrengelser med å bortforklare uforklarligheter. Plapringen, den endeløse strøm av plattheter, krever at noen holder kjeft.

Kan rene ord hjelpe til å løse det verbale kvelertak festet om verden av seks milliarder gryntere? Nei. En siste løsning: å forstumme. Vende dypet opp mot overflaten.

La Verdenshylet miste én stemme.

 

Ja, jeg er et produkt av tidens retningsløshet.

Jeg bor i et fremmed land. Jeg er negativ og uten tiltro til det nåværende. Ved en annen terskel må selvsagt alt jeg har erfart revurderes, men nå, stilt overfor dyngen av råtnende, bevisstløs umenneskelighet, er jeg som fluen ovenfor verdens største klase av møkk - finner ikke noe sted å lande.

 

Med ordene vil jeg forsterke kuppelen rundt meg, strekke den ut over en annen type følsomhet. Ikke en febrilsk konsentrasjon på overfladiskheter, drevet frem av overdrivelser og abstraksjoner, men en etterlysning av aksjon, nye dager og netter, mere innhold og spiritualitet, friskere bananer, en bråstans av all skadelig virksomhet og en altomfavnende yip yip ny dada takk det er alt.

 

Stakkars poet - søker giften fremfor medisinen. Men, det er din plikt å reise tvil: Du øver. Du prøver.

Svetten renner av de iherdige forsøkene.

Tordenfugl får sår hals av å utlyse gravfester for litteraturen

 

På gjennomreise i den individuelle masse: Jeg er en hvilken som helst udokumentert eksistens.

 

Det spraker inni skallen som av strømførende, brutte ledninger. Og tankene går for å være mine egne.

 

Jeg er en av de andre. En av lufttyggerne. En evig sulten blant de aller siste siste: I et ritt mot en drøm om sannsynlighet, med klippekort til indre kino og billett til en annen dimensjon. Mental motor - o Tempo Orale, Kristuskompleks og binderssyndrom (still inn antennen på hjernespinn og hodesalat: et latterlig tilfelle av humørløshet)!

 

Jeg ble født. Jeg glemte. Jeg vokste opp.

 

Unntakstilstand: Undertrykket av tankenes hang til å stivne i konklusjoner - jeg er en slave av all overbevisning.

 

Glemselen - hvilken herlig egenskap! Glemsomheten fornyer livet. Ting jeg burde ha husket, eller kjenner godt, fortoner seg som ukjente og nye. Glemsomheten er et forfriskende bad.

 

Jeg tilhører den ensomme menighet. I trappeoppgangen står måkene. De venter. De vil ha meg. Faen ta all fugledritten! jeg klarer ikke mer av denne kakofonien...værsåsnill, skru over til en annen stasjon.

Men der står prosesjonene klare med knivene. De er tørste, de vil se blod. Høre ben bli knust. De vet min rute - kommer rundt kvartalet før meg.

27 år i spjeldet har ikke renovert meg. I et langt fremskredent stadium av ¤#¤ stapper jeg øregangene stinne med steinull, blokkerer døren og venter på at julesangene skal starte: Alle pakker inneholder dun i år. Og myke flasker kjører til sengs med den brune alkoholen. Elven står så stille, mens den retning er bestemt av poesiens gerilja.

 

Telefonen ringer. Gud er på tråden:”Hallo, når har du tenkt å følge opp avtalen vår?” Jeg svarer at jeg har mistet min syvende sans og trekker ut kontakten.

 

(Drøvtygg spekulasjonene, send ut kodemeldinger om høy forvirring:) Falske poeter har tilranet seg formen.

 

Avgrunnen kaller. I fallet inviteres jeg til en konferanse.

Er grunnen bløt blir møtet mykt.

 

På pakketur til Lillehjernen. Store Vi vet alt om poesiåreknuter, tilgjort særhet og følelsen av å være nær handlingens dobbeltbunn (i et urom av universell individualisme). Ordene koagulerer mens diktverket venter på min feriering i et vektløst betydningsinnhold.

 

Hva kan jeg si? bortsett fra å servere fars tanker som mine egne; hevde jeg er analfabet; født av en skygge; at jeg bedriver automatisk skrift påvirket av en konsulent fra en annen galakse. - Lite originalt, men følelsen av at situasjonene går i oppløsning er påtrengende. Likevel stiger jeg velmenende av på alle stasjoner, slår an strenger, oppretter forbindelser, sender telegrammer.

Noen reiser. Noen reiser alt som en mulighet å gripe fatt i og holde fast på til ytterste konsekvens. Nytelsen i det uholdbare samt mengden av hendelser umuliggjør et overblikk: Bastante meninger blir til  hentydninger, tilfredsstillelsen aldri ekte, og nå - et fremmed språk ber om å bli talt.

 

I syvmilsstøvler forlot jeg eventyret.

 

Når sakligheten blir tatt rotta på, skal de borgerne som oppdager det riste sånn på hodene at de minst svimle blant oss for én gangs skyld får se noen likemenn.

 

I budskapets sporløse fravær loves jeg oppreisning, heder og rosende omtale. Hemningsløst nyter jeg tomheten, som har all ære og skyld for at jeg havnet ved dette uttalelsens punkt, hvor alt bare flyter.

 

Åndelig verkebyll: Hundrevis av ark revner i likegyldighet. Id må ha ild, mann!

 

Løp videre mot det øde, golde lyset. Motstå trangen til å dorme, fjernt fra her. Fiksér blikket oppover i skallen. Vend kursen mot det avgjørende (:det var aldri noe å skjønne eller å misforstå).

 

Undergrav den overvurderte evnen til å fatte.

Tre inn i absurditetenes sfærer, der det er påkrevet å bli rullet flat av dampveivalser gjennom utallige tegneserieruter.

 

Å bli revet med av strømførende tanker, få støt av elektriske øyeblikk...endelig ønsker jeg å falle for siden å stå opp mot pappspråk og popspråk, med en åndelig sprengkraft beregnet til: cirka null.

 

Poesiens veier er ransakelige, så lenge jeg ikke prøver å forstå den.

 

Fanfarene avblåst, velkomstkomiteene hjemsendt.

Falmet av årenes rotasjon venter Gagarin på å bli hentet ned fra helterollen.

 

Mens flaggstengene forvitrer i livets forgård utveksles gjenkjennende blikk gjennom kulden: De dødsdømte har alltid sett dommen i hverandres øyne.

 

13 dager uten en klar tanke. Jeg er kald. Jeg ser tvil og høster tvil. Klarer ikke å vise reaksjon på bomben som river meg i fillebiter. Jeg er i en av de små bitene som ikke føk til værs. Dette er en dag å slette alle referanser på.

 

Minnebanken skal saboteres, livet omskrives. Se - det blir litteratur:

Det løsner. Jeg presser. Det kommer. Lovet være alt som vokser oppover.

 

Våkenatt: Jeg fikk beskjed om å ligge lavt. Neste natt la jeg meg under sengen, for å stadfeste at metaforene fordobler uklarheten.

 

Å Gud. Du er oppløst inni meg. Det knuste frister.

 

Under svømmeturen i havet av klisjéer, ante jeg fragmenter av en sammensatt helhet. Oppe på land ble jeg smittet av andres holdninger og dratt med i sansekjørets beruselse.  Ungdom! se fram til du kan se tilbake. Smak på absinthen, gå amok og kast deg ut fra kjellervinduet mens du ennå er

i live!

 

En gnagende rastløshet river i virkelighetsvernet.

Snart legger jeg selskapslivet på is og åpner en misjonsstasjon for uvedkommende sannheter på Sydpolen.

 

En spiker stakk hull på min hornhinne. Et par ukers tid gikk jeg omkring som mytologisk figur: Den Enøyde.

Folk trodde det var en spøk, men selvsagt måtte fenomenet bli til en motebølge, kjent som det enøyde ungdomsopprør: Flasker veltet i ufikserte grep, kaffe ble tømt pent utenfor koppene, man snublet i trappetrinn og utvekslet håndtrykk

i tomme luftrom - hele tiden under observasjon av media, moteskapere og voksne samfunnsborgere, som bar sorte lapper over begge øynene.

 

La oss forbli uenige, ikke si meg imot!

 

Helvetes gamle anger har ankret opp i akvariet. Usynlige fisker tvinger seg inn under huden med sine angstbudskap. Jeg ser gjennom glassveggene: Rommet jeg ikke kan nå.

 

Jeg, en innbilt gal med et stort utsyn i en liten by, ser at verden er forvridd, forskrudd og falsk, og ingen ser det.

 

Sakrament! du vet hvor jeg er, men selv lar du deg ikke finne. Å, om jeg tålte tålmodigheten!

 

Tilhørighet? Utvist fra Det Gode Selskap. Foraktet av De Trygge. Forsmådd av Intetheten. - Mitt ansikt, mitt navn? Jeg er likevel skjult. Men ordene skal avsløre meg. Det kan ikke sies på en mer fordekt måte.

 

Jeg skriver, jeg vet ikke hvorfor, jeg holdes for narr - natt etter natt sysselsatt med å stable pappordesker innover i bakhodet, mens jeg i et privat fall venter at utidighetene i det delirium som krafser i språkets overflate uten å få hull på rusen skal avsløre meg midt i vesenssammenhengene som en dvask geléklump med analysens sverd knapt løftet mot en logikk på fortvilelsens rand. Til ordsetting av pompøse marsjer blir jeg overfalt, slått ned av det uklare, og rekker såvidt å frykte at jeg - som en slags besnærende effekt - skal få nysgjerrigheten barbert ned til issen før poesien slår seg ut gjennom skallen.

 

Jeg angret ikke på at jeg lot båten gå fra meg, men gikk til torgs og skrek opp om sprengladninger i jordens indre og om bølger som snart ville skylle inn over en fredelig liten by. Jeg ble funnet, om ikke fornøyelig, så ihvertfall harmløs, av den lille byens innbyggere.

Ordene mine spratt tilbake som gummiballer fra en menneskemur; jeg så øynene deres flyte omkring som i et inntørket hav, og da sjansen bød seg på nytt, tok jeg allikevel båten, angret like lite.

 

Vindager ble til dager av eddik, alt viktig ble tynt som støv; og enda tynnere fløt den lystfylte viljen ( hva gjorde jeg for å komme hit?). Alt som ble viktig var alt hva jeg tidligere ikke brydde meg om. Jeg ligger på ryggen, dag etter dag, venter på en avklaring, men kan ikke huske avtalen med endeligheten.

 

En sommer i forvandlingens tegn:

Tyve år, jeg var strandvokter, utplassert i en kommunal brakke. Planen var å skrive en bok: viktige, utilgjengelige oppblåsord fra et svart, svulstig sinn. Jeg var ung, energisk, men mens jeg skrev druknet nesten en brettseiler.

Jeg fikk aldri den jobben tilbake. Nå behandler språket meg forresten pent, fremstiller meg med en slags helgenglorie, som en skapning fri for negative sider.

 

Barn blir aldri voksne ( - er dette et hint til at barndommen er forbeholdt barna? En voksens desperate forsøk på å fornekte at voksenheten har lagt lag på lag med voks over barnet? Jeg er vokset ned og vokset grundig over. Jeg er enda et barn som er voksen bare i andre barns øyne.). Voksne blir aldri voksne, de eldes bare.

 

Jeg, min barn(s)lige helt, med øynene sperret vidt opp når det sner - jeg ser opp og er liksom inne blant snøfnuggene, som utgjør et rom for meg alene. Lykkelig men ulykkelig innbiller jeg meg at ett snøfnugg inneholder et univers maken til vårt og at det vil bli knust i møte med bakken, og jeg håper jeg ikke er inne i dét fallende universet, men følger for sikkerhets skyld det universet jeg tror kan være vårt, fanger det på tungen, svelger og er fornøyd, men allikevel ikke fornøyd nok: jeg fanger flere universer.

 

Jeg, min barn(s)lige helt, sitter i vinduskarmen når det regner - følger dråpene nedover ruten, helt ned til karmen; følger med flere samtidig, men holder med kun én av dem, vil at den skal komme først ned i dråpenes kappløp.

Elver renner nedetter vindusruten. Hvis favorittdråpen slår inn på en elv blir jeg mektig skuffet. Men starter straks et nytt løp.

 

Vi som vil noe annet, noe vakrere, vi som tenner små lys for å tydeliggjøre det enorme mørket, vi som av våre såre hjerter ønsker å utrette langt mer enn vi kan rekke over:

Vi får sikkert også oppleve at kreftene er sterkest, innen det siste utgående åndedrett forteller oss at alle er mest fullkomne.

 

Gifter i mitt sjelsliv, hva med å gjøre et lite forsvinningsnummer? Jeg er så lei av å gå under. Burde ikke vakle mer, men slå monsteret brutalt ihjel.

 

Inaktivitet/Hyperaksjon: fra mitt indre urosenter flyter alt ut i verden som en slags psykisk lava.

 

Sannhetsbomben, skal den ikke snart detoneres og sprenge all tvil til side?

 

Dagen er en brennende lunte som jeg pøser vann på i en trang til ikke-eksplosjoner.

 

Jeg er en feig tanketemmer: Inni hodet er det mye farlig vilt.

 

Jeg er fornøyd som idiot, for idioten kjenner ingen grenser. I likhet med den gale - men likevel forskjellig fra den gale, som kjenner grensene altfor sterkt, som stengsler han er lukket ute fra å innordne seg under.

 

Ord for dagen over den uspesifiserte tanke (...stadig innover i en fastfrossen bevegelse...stadig innover. Jeg ravet for langt - veien ble borte akkurat idet føttene fant rytmen): Poesien - høyt under bunnen, dypt over grunnen. Sveve. Synke.

 

Nuh, lille mammadalt, kjære poet - har du redd ditt leie? Hvorfra skal du stjele dagens inspirasjon?

 

For en ansatt i språkets tjeneste, er det  selvsagt mangt og meget som må sorteres, og arbeidet kan virke dårlig lønnet, men til gjengjeld er det ikke særlig anstrengende - på en måte ble stillingen opprettet på grunn av lystfølelsen med å bearbeide, bekrefte eller motbevise, eller bare ane, at språksansen er sjef for alle departementer: i det hele et ganske fornøyelig yrke.

 

Jeg bedriver ord, og vil det. Et absurd, men interessant tidsdrap.

 

Jeg er latterligheten som prøver å kile verden med perifert pjatt.

 

Jeg er lei av alle andre, jeg er lei av meg selv, lei av det hele, men først og fremst er jeg lei av å være lei av alt.

 

Pyntet med juksejuveler gir jeg ordet til rommet (min poesi ser alltid ut som saksdokumenter).

 

Jeg visste ikke hva jeg ville avkle gjennom språket. Jeg sank og sank. Ingenting virket virkelig virkelig.

 

Poesien: et feilslag - men dog, et fast grep om luft.

 

Uskyldens brødre stod alltid i vrimmelen og la en demper på borgernes daglige fortgang. Brødrene skrøt av å besitte kjærlighetsflammen, som de gjerne ville selge gnister fra, til helt uoverkommelige priser. Hvem vet hvilken brann de planla å utløse (- var planen en drøm, ilden fiksjon)?

 

Jeg tror jeg er god, men renner kanskje over av ondskap.

Jeg kan ikke velge frelsen, men ber om et skjold, såfremt jeg fortjener det. Uansett, dommerens dom må godtas.

 

Overalt i verden bærer jeg lyden med meg: Pusten.

 

Modning: En registrering uten anfektelser tar til.

Jeg dras mot ting jeg tidligere foraktet. Hatet tar slutt.

 

Pump opp hjernen, den feteste muskel på toppen av det hele...flere reflekser i det mentale muskelsystem!

 

Hvorfor skrive? Kun villfarelser kan oppdrives (poesiens misjonær preker seg tom).

 

Det fattigste språk jeg fikk lære: Desperasjonen.

 

Et uskyldig menneske føres inn for tribunalet.

Dommerne nøler, men bare et kort øyeblikk, for i bunnen av humaniteten svømmer en sort svane: Den smyger seg opp gjennom luftrørene, stikker sin hals ut av munnene deres. Den Sorte Svane har dommen klar:

“Døden! Døden for alt som lever!”

 

Å bruke språket er en handling, likeverdig med fysiske anstrengelser. Den som innser dette, kan tillate seg å sove godt og snakke i søvne.

 

Klisterkommunikasjon: Andres ord er min ballast, mine ord andres ballast. Skiftevis blåser vi hverandre opp.

Det frie ord har gitt seg selv nådestøtet: Er blitt så fritt at det kan leses opp ned, bak frem og ilegges enhver betydning. Hvem ser ordenes egentlige innhold?

 

Burde ikke hver eneste setning være et foregangseksempel for videre tankesprang?

 

Jeg ville gripe noe opphøyet gjennom språket, men dets druer var tørket og rosinene smakte papir.

 

Ingen blir utørste av å drikke fra språkets kilde: Den er tilsatt tvetydighetens salt.

 

Fra Folkebibliotekenes hyller dras hver bok ut i tyveårsintervaller.

Litteraturen er overkjørt av pensjonerte politikere, popstjerner, spioner og språktette journalister: folk som har noe å formidle, fordi de har opplevd noe stort.

I samfunnslivet forøvrig er forfatteren like synlig som sjøuhyret i Skottlands ferskvannsdyp.

 

Ordenes forføreriske evner gjør filosofen og åndshoren ufølsom, blottet for alminnelig menneskelighet.

 

Språket ble drept av ordenes falskhet.

 

Det høyttravende er underkjent:

- Hva med opprettelsen av Språkets Frigjøringshær?

- Hva med de store ordskjelv som skulle ryste språket?

- Hva med de dype ubetydelighetene?

 

Språket er i klemme mellom fordommenes harde grep.

Og ordenes forestillinger er flytende:

Uomtvistelige sannheter blir til intetsigende utsagn; verdifull informasjon til vrøvl og nonsens.

 

Utveksling av ord: Samtale - eller gisseldrama?

 

Her til lands blåser poesien bort, selv uten antydning til bris.

I andre land skal det minst stiv kuling til for å røre på den minste lyriske fjær.

 

En norsk poet observert på TV: Storøyet, grublende - et utmagret nervevrak som senker fingrene til tastaturet; taster inn uforståelige, selvhøytidelige ord - om kjønn og om norsk engstelig ensomhet.

 

Romankunsten - den imaginære verden, de innkretsede, parallelle livsløp og situasjoner som gjør krav på min innlevelse: bortførelsen fra det hverdagslige. For en vits! Bytt bare om på N og U og se selv: All kunst er knust.

 

Veien til litteraturen, går den overhodet gjennom ordene?

 

Den som skriver arkiverer ofte for fremtidens manglende interesse.

 

ORD

 

- som tidsfordriv: Å utdype intetheten.

- som bandasje: Å pakke situasjonene inn i.

- som støyeffekt: Å snakke for å tilføre rommet lyd.

                   - som anker: Å holde oss på plass i hverdagen med.

 

Mellom ordene og meg: Uvisshet.

 

Ordenes evne til selv å utforme sammenhengen:

Språkets frihet.

 

Hvis ord ikke er handling så er de ihvertfall holdning, som ligger til grunn for handling. Ord er handling.

 

Ordenes rus...javel - men hvor ligger kilden: mitt språk, eller blir jeg brukt av språket?

 

Språket er en løs blære. Hvor er toalettet?

 

Språket lever sitt eget liv i personen som løser ut tungen eller skriveredskapet. Språket er dødt for de døde.

 

Språk er bråk, og syntaks er et elendig ord.

 

Kunsten består i å kvitte seg med respekten en har for de forskjellige uttrykksformer.

“Respekt”: forestillingen om at ting må gjøres slik de alltid har vært gjort.

 

Sann kunst hører til hos dem som gjennom sitt livs kraft og følsomhet, som ut fra sin egen puls vil uttrykke seg.

Alt hva mennesket skaper, i oppriktig lengsel etter å finne noe personlig gyldig, nødvendig eller av erkjennelsesmessig art, dét er kunst. Her kan det ikke skilles mellom amatører og profesjonelle: Pulsen og nødvendigheten er det avgjørende.

 

Alle kunstarter har sine motstykker, eller vrengebilder;

i underholdningsindustrien, reklamen og i de populariserte uttrykk. Kunst kontra underholdning: Motiv og hensikt angir skillet - å skape noe for å underholde og tilfredsstille et publikums definerte og eksisterende behov, eller, å lete i seg selv etter et ekte individuelt uttrykk.

 

Underholdning hjelper den enkelte til å holde kjedsomheten stabil. Fremfor kunst ønsker folk underholdning, for den er forførelsens kunst, sjelden laget for å engasjere, stimulere til akselerert tankegang eller forhøyet følsomhet.

Forførelsens kunst rommer alle kulturelle uttrykk, også politikken og massemediene (om de sistnevnte er av større underholdningsverdi, er derimot tvilsomt).

I offentlighetens øyne står kunsten ribbet tilbake; trer fram som uforståelige utslag av hobbies eller som en slags aktiv arbeidsledighet, livsfjernt og lite matnyttig. Likevel er kunst kjernen og kraften. Kunst er søken, fra inderlighet til ytterlighet. Underholdning er søking, hunder imellom.

 

Teoretikere våger å fortelle øyet hva det skal se. Men for kunstneren handler det kun om én ting: å uttrykke den energi han besitter.

 

Forbudet mot å skape håndheves nådeløst: Kunstnerne, forfatterne, kjennerne, monopolistene, elitistene, vil beskytte sin kunst mot den inflasjon en massedeltagelse ville gitt. De ser helst at du ikke griper det første, det beste instrument som ærlig tiltrekker deg. Disse fagorganiserte løgnerne vil holde deg avskåret fra all kreativitet: Du må forstå at kunsten er forbeholdt de utvalgte få, de dannede og utdannede.

 

Kunsten er et asyl for noen, et marked for andre.

 

Det fins ingen “problematikk” innen kunsten, kun konsekvenser. Først er tomheten, så kommer en strek som gir retningen.

Hva som deretter følger, er bare konsekvensen av den første streken, det første strøket.

 

Beskrivelse av en kreativ prosess: Situasjon - Idé - Eksperiment - Reaksjon - Analyse - Videreføring.

 

Hvis den bærende innstilling er å få byttet åndsprodukter mot brød, får åndsproduktet en betydning og et innhold som egentlig sier bare én eneste ting: Brød.

Hensikten et verk er servert i, kan ikke bortforklares av verket i seg selv.

 

Kunsten: Blottlegger jeg mitt innerste, eller kveder jeg halvkvalt ut om den omkringliggende virkeligheten? Er det noen forskjell?

 

For tiden heller jeg til den oppfatning at den sanneste kunst er illusjonskunsten.

 

En av kunstnerens viktigste funksjoner er visst å føre et liv som underbygger mytene om hans påstått enestående rolle eller nedarvede avvik. Enten er han et evig utstøtt element, eller så innlemmes han i fellesskapet som et akseptabelt, dekorerende utskudd. Kunsten består av 96% myteforsterkning. De siste 4% rommer selve verket.

 

Kunstrettighetserklæringens eneste punkt går slik:

Alle uttrykk er likeverdige.

 

Den kunstner som tror på klar tale, er enten sinnssyk eller overmannet av alminnelig retorikk. Samtidig som du mottar diplomet for din utsøkt vakre billedsans, henger en flokk småjævler rundt halsen din og vil kvele deg på grunn av dine bilders heslighet eller mangel på innhold.

Det eneste reelle for et verk, er den kraft det uttrykker: den energi som var tilstede i gjerningsøyeblikket. Bildet eller verket virker i kraft av den sjels- og følelsesmessige styrke som var der i skapelsesstunden.

 

Kunsten idag er håpløs og plages stadig av hodepine, utløst av alt skvalderet omkring dens vesen.

 

Ingen fremdrift uten overdrivelse.

 

Bak øyet ligger landskapet åpent. Hva hindrer oss i å ta det i besittelse?

 

Hvis det finnes en sannhet med modifikasjoner, kan jeg like godt skrive en bok uten ord.

 

Alle etteraper hverandre. Menneskets store gud, erfaringen - fins den? Hvorfor får da andres erfaringer slik en fremtredende plass i gudebildet?

 

Selvbilder sees klarest av andre.

 

Det degenererte høyaktes. Mange oppnår berømmelse gjennom å blottlegge sine manglende kjærlighetsevner. Den kunstner eller politiker som tør å stå for sin ondsinnethet, ansees for å være en stor personlighet. Den som skryter mest av sin uforstand og dumhet verdsettes også høyest.

 

Satan vet at vi er i tvil om vårt opphav.

Nekter jeg å innse alle tings foranderlighet, forblir jeg selv uforanderlig.

La ikke dagenes likhet fordunkle perspektivene.

 

La deg ikke hindre av materiens treghet.

 

Kunsten er å få et naturlig forhold til sin egen unaturlighet.

 

Oppdragelsen til å søke oppdagelsen mangler.

 

Gjennom forfengelighet, råskap og kaldt intellekt skal vi tilkjempe oss evig liv. La oss fryse ned vårt tankeliv, våre etterkommere og hele den fordømte jordkulen.

 

Jeg er uten forståelse for tingenes endelikt.

Det gamle forgår, noe nytt vokser ut av det gamles ruiner.

Sjaltes bestanddeler ut? Blir noe fattigere satt sammen til et nytt hele? Ringen sluttes, igjen. Ingen vet hvordan programmeringen av en ny livsvekst foregår.

 

Når alt på nytt faller fra hverandre, står Byggmesteren utenfor og undres, mens han ser oss rive plantegningene istykker.

 

Andres liv berører oss ikke (unntatt en sjelden gang, når vi som et forbigående vern mot aleneheten, kaller noen for bror eller søster); ånden utmattes der vi fyrer av de replikkene vi tror passer inn i utvekslingen av høfligheter.

 

Hver generasjon tror de oppdager nye sannheter og måter å være kreative på: Urgamle, gjennomprøvde forsøk gjentas og gjentas, under oppsyn av en usynlig lærer - Historien.

 

Gjentagelsene binder oss sammen (helt til vi glemmer hvordan alt startet).

 

Gamle sannheter og nye feiltagelser: Gjennom uoverskuelig fortid ser jeg forfedre basere tilværelsen på misforståelser. Når nye fakta fødes inn i verden henger vi på, eller fortviles over systemenes omskiftelighet. Må jeg virkelig godta at mine forfedre svevet i villfarelse, bare fordi de opprettholdt sin tids sannheter?

 

I  1917 snakket dadaistene om det tiltagende salg på gudløse filosofier og om verdenen av systemer som var falt sammen. Var det allerede da for sent å gjeninnføre en orden?

 

I evighetens perspektiv vil alt som kommer også forgå.

 

Våre sinn, tankeliv og følelser er forgiftet. Men den som vender blikket bort ifra verdens falskheter er moden for psykiatrisk behandling.

 

Ta evigheten - og tørk deg bak med tiden.

 

Som en følsom representant for en generasjon mot slutten av dette årtusenet, er det nærliggende å tenke at vi er de siste, at vi er kommet hit for å overvære selve dødsgrepet bli strammet om vår sivilisasjon. En mager trøst: Mor Jord overlever. Hun rehabiliterer seg selv, gjennom årtusener, eller hva vet jeg? Høyst sannsynlig går verden, slik vi kjenner den, før eller senere under. Men når? Mennesket er en seiglivet skapning.

 

Har mennesket alltid vært uten evner til å fungere i fredelig sameksistens med hverandre og med andre skapninger?

Er det alvorlige konstruksjonsfeil i vårt vesen - en hel menneskehet rammet av varig svekkede sjelsevner?

 

Menneskeheten/Tilstanden: Gruppekjøtt/Grytebevissthet.

 

Sneverhet innkretser alle sirkler.

 

Standpunkt inviterer til motsigelse.

 

Den troløse tror likevel på noe: På sin egen fortreffelighet, intellektets og menneskenaturens fullkommenhet.

 

Sannsynlighetene dukker opp i alskens forføreriske skikkelser og sørger for at enhver anstrengelse av bevisstheten munner ut i uvisshet.

 

På den ene siden sannheten. På den andre siden løgnen. Midt imellom prøver vi å overbevise hverandre om vårt frie forhold til omgangen med disse.

 

Ingenting sjokkerer mer enn ærlighet. Ingenting er mer uimotståelig - ikke i sjarm, men i uangripelighet.

 

Djevlene har ingen taletid i evigheten. Det Onde er i livet, kjøttet og blodet: Knoklene holder ondskapen oppegående.

 

Forskjellen på Satan og Gud: Den førstnevnte lokker, den andre venter stilltiende.

 

Punktet er overalt. Det betrakter oss fra utsiden, innsiden, fra alle kanter. Punktet er i oss, vi bærer det omkring. Verdens midtpunkt gjennomstrømmer oss og er alle steder samtidig.

 

Verdensspeilet: Egne oppfatninger reflekteres tilbake fra hvem som helst man fester blikket på.

 

Det holder ikke å tro at tingene er slik de ser ut til å være.

 

Et øyeblikks tvil på tvilens nødvendighet...

 

Nektelsen er mitt privilegium: “Dette er det eneste Dette” og andre påståeligheter, avler bare motstand fra min side.

 

Metafysiske spekulanter og falske profeter drar fete honorarer ut av usikkerheten omkring det hinsidige. Tankemakt = Pengemakt.

 

Alle forklaringer er troverdige og kan underskrives:

Det kommer bare an på selve fremførelsen.

 

Det Onde må få lov til å fordrive seg selv. - Du husker vel trollet, som fikk nye hoder for hvert ett det fikk kappet av?

 

“Gud er her!” ropes det fra alle kanter - “Vi har Ham!

Bare vi!

 

Øynene smerter: låst inne i begrensningenes synsfelt.

 

Visjoner og mystiske opplevelser forsvinner lynraskt under ordenes og forklaringenes slørteppe.

 

Hver tosk sitt eget dyp.

 

For de uoverveide skritt: Jeg kan ikke forsvare mine handlinger ved på forhånd å ha alle argumenter klare.

 

Alle veier har sine ulykkessteder.

 

Døden vet at levende helter i høyden kan drive det til å bli  sirkusattraksjoner.

 

Den paranoide har aldri fått med seg at kun paranoide bryr seg med hva andre mennesker foretar seg.

 

Tankeløshet gjør ting betraktelig mye enklere.

 

Vennligst delta i det sosiale skuespill!

 

Famleren irriterer verdenshuden.

 

Den styrende makt er avmakt.

 

Den mest utbredte lidelse er selvmedlidenhet.

 

Å tåle enkelheten er en stor utfordring; å stå imot angsten for det banale, være overbærende med at alle tanker umiddelbart ser grunne ut.

 

Sykdommen har oss i sine fangarmer. Det er ikke lenger snakk om å finne fem rettferdige, men kun én som er frisk.

 

Det uunngåelige henger i halen på den uberegnelige sannsynligheten.

 

Ustadighet er loven for all virksomhet.

 

Martyriumtanken; det å sone verdens lidelser ved konstant oppmerksomhet overfor alle som er ute i hardt vær - hvordan handle konstruktivt under et slikt press? Medlidenheten kan bli fortrengt av blind forakt for det onde - man vil erklære krig og slå til mot det uangripelige, ty til samme middel: aggresjon. Selv om mange fler velger krigen, blir styrkeforholdet likevel ikke sammenlignbart - men det onde vil fryde seg - for det fins ingen ondskap som kan slåes ihjel: krigen vinner alltid krigen.

 

Pater FamiliA/S: Gjennom årtusener har dynastier og familieklaner sammensverget seg for å organisere ondskapen, kontrollere økonomien og holde mennesker fanget i sinnrike, sosiale systemer - i de siste århundrer gjennom demokratiets fortreffelige “rettferdighet”. De rikes beruselse over glitter, luksus og makt, deres samling av goder innen “familien”, på færrest mulig hender, er fremdeles den eneste reelle maktfaktor. Alt annet er narrespill, en gedigen bløff og svindel.

 

Revolusjon er en absurditet som ikke kan planlegges; en overrumplende massepsykotisk kraft, en plutselig hektisk enhetsfølelse.

Revolusjoner har aldri vært igangsatt av de selvdefinerte revolusjonære, derimot er de alltid blitt overtatt av disse, ledet på avveier, inn i nye rigide systemer.

Revolusjoner utføres alltid av “massene”, men disse vet aldri hva som skal skje etter den umiddelbare aksjon, og har i tillegg sjelden noen interesser utover handlingens beruselse og “opplevelsesverdi”.

Og dette vet de selvdefinerte revolusjonære, der de står i bakerste rekke under tumultene, med retorikken og løsningene klare, rede til manipulasjon og “organisatorisk virksomhet” så snart de egentlige opprørerne er utmattet etter dagers og ukers innsats.

 

Modernismen er gammeldags. Klassisismen gjenstoppet. Historien et irriterende sidesprang.

 

Myteskaping former utviklingen.

 

Å plassere fortiden i et fysisk rom, ved kun å erindre formene den var omgitt av eller hensatt i... Tidsopplevelse, for sterkt knyttet til formenes eksistens = tidsfangenskap?

 

Menneskets navn: Øyeblikk i Evighet.

 

Nuet - det største historiske øyeblikk.

Tiden - den store seierherren.

 

Hva beveger seg hvis nåtid alltid er nåtid?

 

Evigheten skjærer igjennom øyeblikkene og skaper illusjonen av et tidsforløp.

 

Terskelen er ikke for høy - den befinner seg bare ikke her.

 

Bevissthetslivet er også et marked, der det tar tid å få nye varer innarbeidet.

 

Tvilen er løgnens lille hjelper.

 

Hvis mennesker er frø, hvorfor er da spiringsprosenten så mistenkelig lav?

 

Barn har åpen hud som Ånden fritt strømmer igjennom. Som voksen gror porene til, og Ånden går utenom.

 

Naiviteten forsvinner med årene. Lysene brenner svikefullt.

 

Hver gang tomheten trer frem i klare konturer og skarpe linjer ligger døden på lur.

 

Hjernen som lagringsplass: I de tilfeller hvor en setning jeg har sagt senere dukker opp i munnen hos vedkommende som fikk høre den, servert som en personlig fundert uttalelse, velger jeg som oftest å være uenig.

 

Visshet forsvinner med det samme jeg prøver å utmane den.

 

Innsikten kommer hvis jeg slutter å lete etter den.

 

Bilder etterfølges av statisk tankevirksomhet, for å svekke bildets, eller visjonens, kraft og evne til å forklare seg selv.

 

Kanskje inntreffer forvandlingen, og mennesket vil skue ut over områder ingen kan fatte rekkevidden av? Vi sover nå, men en ny skapning kan sprenge seg ut av drømmen.

 

Som bevis på reaksjon og innlevelse er muligens hat og kjærlighet noenlunde like størrelser. Men utvilsomt, helt utenfor, som noe heslig og umålbart, står likegyldigheten.

 

Det er vondt ikke å føle smerte.

 

Oppdagelsen lar seg ikke gjenoppdage.

 

Avviket bekrefter normalen. Og (med referanse til individet): Normalen avkrefter avviket.

 

Bakrus er den mest sensitive rus. I seg selv er ikke rusen et mål, men et nødvendig skritt i retning bakrusen, som krever at tilstedeværelsen tas opp til nøyere vurdering.

  I Norge er individualitet og originalitet ensbetydende med avvik...

 

Lyset fra øynene dine virker i en konstant strøm ut i verden.

 

Dråpen i havet er havets mor.

 

Massemedia er heller masemedia, eller maskemedia.

 

Alle massebevegelser blir til slutt esoteriske.

 

Det viktigste symbolet: spørsmålstegnet?

 

Stillstand når ofte svimlende hastigheter.

 

Når folk forsvinner, sier de bare “ha det!”.Hvorfor sier de aldri noe om kampen mot ordene?

 

Enda en siste proklamasjon:

Til tross for sykdom i instinktene, og tilløptil altfor korrekte ansatser, har jeg gjort hva jeg kunne: Ventet. Ventet på ordene, visjonene. Tilbake står eller stod jeg i et mellomrom av påtenkte avslutninger, som underlagt en ubestemthet bestemt av ingen.

Samtidig, dypt i rommet: de velplasserte, de tydelige, de som er. Alle ønsker de seg ut av seg selv og inn i hverandre. Og rommet de oppholder seg i har egentlig aldri eksistert, annet enn som et skalkeskjul for velplasserte, tydelig dype, men fiktive, liksom litterære mennesker, anbragt der for å støtte opp om poesien; med et språk som konkret byggmasse, lagt ut som tung betong, ordnet i linjer i den hensikt å fryse blikket og låse beskuelsen i faste former, som tunge hus i sine fastlåste posisjoner - ikke så helt ulikt kjedsomheten. Inntil det kjedsommeligste kan kjedsomheten observeres som noe ytterst interessant, verd omfattende, gjerne gjentatte  studier: nøkkelen er tilfredshet - tilfredshet også med kjedsomheten.

Mens slutten venter, på en måte tålmodig, fortsetter det å strømme på med antagelser, som for eksempel at meningsbrytninger er uten betydning og overhodet ikke leder til avsporinger; eller at det hele er en dum spøk, en uartig morsomhet uten noen påvirkningskraft; skrifttegn og automatisk forklarende tankegods...men som følge av hvilken slags opplysthet?: Skulle jeg følge trangen til å ordne assosiasjonene på andre måter, aner jeg ikke hvordan det ville artet seg - kanskje som ren og skjær angst?

Finnes det et poeng, må det isåfall være et straffepoeng (la den som har vett til det kaste den første påstand!). Må man entre en tilstand av avstandtagen for å kunne skrive og løsne på språket? Det ser slik ut. Med mindre jeg ikke bare vil det skal se slik ut, gjennom hyperaktivering av nullpunkter og en slags frenetisk stillstand. Nei, glem det:

Oppustet må poeten være, fylt til randen av truende våpen; et fryktelig arsenal - et lager av taushet. Eller med et språk som ikke er lirket ut av tillærthetens evige pissetrengthet!

Utgangspunktet må først gjenfinnes, deretter utslettes eller slenges tilbake inn i ideenes palass, som gang på gang blir tatt av flammene - selvpåtent, fortært av selvforherligelsens gasser, lyssatt av brennbar stormannsgalskap: avertert ledig for skrytende esler fra underverdenen, hvis eneste oppdragelse er dumheten, hvis eneste visjon er plagiatet.

Tre av på et frossent sted i språket! for retningsløsheten blir før eller senere avslørt, og dere skal fortsatt holdes øye med fra innsiden av en utblåst hjerne.

Innsikt uten risiko: Innstillingen er det eneste gyldige - med visse forbehold kan en hvilken som helst antydning aksepteres. Selv om enhetlige oppfattelser er umuliggjort av ideens innpakning: Språket. Enhetlighet kan bare eksistere i individenes feiloppfattelser - språket står ennå i veien for forståelsen, og der vil det bli stående inntil språket selv oppfattes og forståes på en ny måte. Det handler om ikke å la ordene overskygge synet og opplevelsene. Foreløpig har vi brukt språket til å kvele ideene og visjonene med, så å si avslørt redskapets ubrukelighet gjennom  å demonstrere bruken av det.

Hadde jeg vært enda mer diffus ville jeg vært poet. Men noen må gå utenfor og forbi, slik er tingenes uorden. Tåler jeg ikke å være banal, i all enkelhet å motstå akademikernes kvasiåndelighet? Tja og ha...men språket kan ikke lenger barrikadere seg. Nå gjenstår det bare noen få spørsmål:

Har jeg mer å tilføre intetheten? Er jeg ikke fortapt? Besatt av mange demoner? Utløser jeg ikke daglige katastrofer? Er ikke mitt navn hensynsløshet, mitt hjemland paranoia?