Publisert i UKS-nytt (nr. 3, 1988)

 

 

En aften på atelieret

 Guttorm Nordø

 

En selsom arbeidsmetode har begynt å gjøre seg gjeldende. Hver gang jeg er her for å male, skriver jeg også. Eller, hva gjør jeg egentlig? Jo, skrur på radioen, kassettspilleren, skrivemaskinen; samtidig som jeg skifter klær og gjør klart maleutstyret, åpner jeg en flaske, ser over korrespondansen, avisen, røyker og er i gang med noe jeg ikke fullt har kontroll over.  Jeg greier ikke konsentrere meg lengre enn fem minutter av gangen. Ikke rart at mine utstillinger ser ut som kollektivutstillinger.

 

Jeg har et slagverk og et gitaranlegg på atelieret, men nå skriver jeg altså, som så ofte før. Jeg skriver det første som faller meg inn, ett eller annet fullstendig meningsløst, før jeg brått forlater skrivemaskinen og kaster meg over lerretet eller hva det nå er jeg maler på. Etter noe intensiv smøring havner jeg igjen foran skrivemaskinen, ser over skulderen nå og da, finner noe i strekene og farvene som gir impulser til ord. Mens bildet blir malt faller det meg aldri inn å tenke bevisst over de ordene arket fylles med.  Frem og tilbake – det blir en metode, en prosess, en mani (jeg overser nå utenom-aktivitetene, alle lydene på atelieret som strømmer ut fra kassettspilleren, radioen eller trommene, sparkingen i veggene, hoppingen opp og ned). I egenskap av å være billedkunstner, er det viktige i sakens anledning at jeg maler.  Dette forteller jeg meg selv: papirarkene med ord på er uvesentlige, sier jeg, uten å tro det.

 

Dette er heavy kunst – jeg tilstreber en oppsplintret sinnstilstand, der jeg for enhver pris ikke er rolig og samlet om én ting.

Jeg begynte nettopp på et bilde der fisker flyter gjennom luften, og Händels Water Music i bakgrunnen fikk meg til å knekke penselen, den brakk bare, det går over alle grenser, jeg aner ikke hvorfor et bilde blir slik det blir… og denne skrivingen … jeg skjønner ikke den heller. Jeg må ha blitt kunstner ved en misforståelse, kan ikke se det annerledes. Her er dyremennesker og fisker og det er alltid noe som lurer seg inn bakfra, som senere tvinger bildet til å stivne i et ferdig stadium. Det blir smøreri, noe innmari snøggt eller støggt, det er nødt til å bli det så lenge jeg blander denne helvetes husmalingen, beisen og lakken, oljemalingen og jeg vet ikke hva - - men til slutt blir det likevel så pent og snilt, lurer på om det ikke er alle disse giftige dunstene som får meg til å synes det.

 

Det er ikke det minste merkelig at det fins så mange åndsforlatte, åndssløve, nesten åndssvake kunstnere, når du ser på hvilke gifter de konstant omgås med: syrer, cyanid og løsemidler får hjernen til å flakse vilt, plaske uhemmet omkring inni skallen. Skulle tro man var blitt utsatt for nervegassangrep, at man har stått midt oppe i krigens verste frontlinjer og tilsynelatende kommet ut av bataljene med et slags liv og en skaperkraft i behold. Det er ikke til å fatte at mennesker frivillig vil utsette seg for slike massive giftangrep: Er det nødvendig å redusere sin intellektuelle kapasitet for å kunne fungere som kunstner? – Undrer jeg meg over, mens jeg tar et par solide drag av min kromgule rullings,  yezz, dette blir nervegass, ingen tvil, det svinger, liten vits i å fortsette å late som jeg er frisk, men jeg satser ihvertfall på å bli minst mulig forgiftet, ved å male bildene hurtigst mulig – og, som sagt er det likevel umulig for meg å finne en avbalansert tilstand: å skape noe i kontemplasjon er en abrupt tanke.

 

Jeg hører snakk om ”problemer innen kunsten”, dette å jobbe med å løse et såkalt problem i en pågående billedprosess.  Dette er absurd tale, det eksisterer ingen problemer eller problematikk innen kunsten – alt som fins er konsekvenser, det å finne og ta konsekvensen av de linjer, streker og kulører man for eksempel setter på en flate. Først er det blankt eller tomt, så kommer en strek som gir retningen – hva som følger deretter, er bare konsekvensen av den første streken, det første strøket.

 

Jeg har stor tiltro til det ubevisste (som jeg ikke engang gidder å kalle det ”underbevisste”: das Es er sannelig bare das Esel); noe blir skapt ut av mørke, uforstand, forblindethet eller under total mangel på inspirasjon, og dét er like meningsfylt  som et beregnet, planmessig utført verk.

Hva er meningen i å tro på en mening bak en stakkar kunstners rissing i hverdagens overflate? Det meningsfylte kan bli oppfattet som hårreisende utslag av idioti, mens pur nonsens kan utløse voldsomme erkjennelser og gi støt av betydning som virker over lang tid hos betrakteren. I dagens forvirrede virkelighet er bildene like tvetydige som ordene. Den kunstner som tror på klar tale er enten sinnsforvirret eller overmannet av avgrunnsretorikk. Ingen bilder er tydelige. Alt er tåkebanker som flyter rundt innenfor sine rammer: Samtidig som du mottar diplomet for din utsøkt vakre billedsans henger en flokk jævler rundt halsen din og vil kvele deg for dine bilders heslighet og mangel på innhold.

Det eneste reelle for et verk er den kraft det uttrykker, den kraft som var tilstede i gjerningsøyeblikket – bildet eller verket virker i kraft av den sjels- og følelsesmessige styrke som var der i skapelsesstunden. Så, kan vi bare fortsette å tro på kunstneren i rollen som transformator, et medium og budskapsoverbringer?

 

Før trodde jeg at malekunsten forkvaklet verbalevnen fordi bildet og ordet fører en kamp om å komme dominerende til uttrykk i bevisstheten. Nå har jeg skjønt at det er giftene og løsemidlene som er forklaringen på kunstnernes manglende taleevner. De billedkunstnerne som skriver mye – er de ofte å finne i sitt atelier eller verksted innhyllet i giftige dunster? Eller nøyer de seg med å innånde fargebåndenes kreftfremkallende utsondring?

 

Skriveriene mine er avlastning og opplading til den hektiske, kortvarige energiutfoldelsen foran bildet. Skrivemaskinen er forlengst innsmurt med maling og arkene kleber seg sammen. Og hva skjedde nå nettopp? En impulshandling:  Jeg snudde meg mot det bildet jeg har under tilvirking. Uten tanker betraktet jeg den uforståelige flaten som frekt gir illusjon av å være et rom i atelieret. – Jeg stod ved skrivemaskinen, omtrent 4 meter unna bildet, drakk av en kopp kaffe iblandet brennevin, jeg var en betrakter. Med ett, fullstendig uoverveid, kylte jeg innholdet av koppen rett på det våte maleriet. Uten grunn. Uten en klar tanke. Slik er skaperrusen og kunsten blir deretter.  Heldigvis hadde jeg mere drikkevarer.

 

Og jeg gikk tilbake til ordene, og skriver nå uten engang å ha sett på resultatet av heimert-hivet. Dette blir i høyeste grad ”blandet teknikk”.

Tiden er oppstykket,  jeg skriver, men har allerede malt mer, og vet nå at bildet vil finne sin endelige form med et tilhørende innhold. Det er herlig virkelig å ha bestemt seg for å satse helhjertet på de visuelle uttrykksmidler. Kunsten er så nær, men så opphøyet, nærmest religiøst tilstede i mitt vesen, og ennå bruker jeg den også til askebeger og avfallsdunk. Jeg, kunstneren, tråkker oppi bildet, setter bokstavelig talt mine spor i den våte malingen. Dette blir ingenting for de fine hjem – dessverre, for noen burde finansiere mine sterke behov for å sette spor i verden og tilføre skaperverket nye bestanddeler.

 

Det er rusen som taler og teller. Kunstneren og det skapte blir ett, og det handler bare om å uttrykke den energi en innehar, den energi og den mentale tilstand som yrket gir gjennom rusen det utløser. Verkstedarbeideren som sniffer bensin og andre væsker ser også verden i et spesielt lys. Så enkelt, men dette er ingen sosialrealistisk analogi til kunstneren og den hardtarbeidende arbeideren og deres daglige kaving i industrigifter.

 

Hvis dette er svada, så er jeg like fordømt kunstneren i sitt atelier, som våger å bruke ord på samme vis som jeg bruker maling. Ordene jeg overfører til arkene angår leseren på samme måten som bildet angår betrakteren – bare ikke våg å  fortelle øyet hva det skal se!

Nå kan maleriet like gjerne stå som et korrelativ til skriveriene og ikke omvendt: Energiene vil alltid stå i varierende blandingsforhold. Det viktigste ved kunsten er handlingen og de spor den setter. Etter ”heimert-hivet” ble jeg bevisst en mulig handling, som straks ble satt ut i livet:

Jeg tok de selvfølgeligste ting fra skrivebordets håndgripelige omkrets, snudde meg og kastet dem mot maleriet, tvers gjennom rommet, ja, jeg traff, såklart ble det merker etter lighteren, tett etterfulgt av en tusjkanne, en linokniv, et askebeger, en penn, en bok (gosj! dette er så tåpelig, hva er vitsen? hvem skal rydde opp etter meg, er kunsten virkelig verdt disse bestrebelsene?); mer heimert, koppen med det samme – og der fløy jammen et mindre maleri gjennom rommet også (et uventet møte mellom to bilder), er dette destruktivt eller konstruktivt (dét vet jeg ikke før maleriet er ferdig), atelieret ligner nå en grisebinge.  Jeg skriver dette med  hår i munnen, fordi jeg fikk den idé å klippe av litt av det jeg ennå har noe igjen av oppå hodet, for å klebe hår inn i det raserte bildet; hår er for jævlig, noe ekkelt, det kleber seg fast overalt, jeg klipper av meg resten i morgen, alt for kunsten; det slår meg at jeg har tilnærmet meg materialbildet, nå blir ikke veien lang til relieffet og skulpturen, rusens veier er uransakelige, dens innfall driver kunsten i alle retninger; er dette av det gode? vil publikum på min neste utstilling få øye på det poetiske i de bilderestene jeg berger fra min raserilignende, skapende uengasjerthet? Kan jeg fortsette med å kreve respekt og forståelse for min kunst når jeg aldri skjønner noenting selv? Må jeg tviholde på min posisjon som kunstner; vil kulturrådet og stipendkomitéen fortsatt la seg henføre etter disse avsløringene av at kunsten ikke betyr noe som helst for meg, at den bare er fellesnevneren for alt hva mitt liv er fylt av? Livet mitt er fylt av kunst og kunsten min er fylt av tomhet, alt hva jeg foretar meg skjer ut fra et nullpunkt,  jeg har absolutt ingenting å komme med i det øyeblikk jeg avgjør at noe skal skapes. Det er ikke frustrerende, det er bare absolutt tomhet og ingenting. Som kunstner kunne det kanskje føles skremmende å mangle motiver for ens tilstedeværelse og skapende liv, men det er tvertom tilfredsstillende: det er et stort fortrinn å være utblåst og tom – en tryllekunstner trekker kaniner og lommetørkler ut av tomme flosshatter og det samme gjør jeg.

 

Jeg slår aldri opp i en kunstbok,  jeg får angst av å skulle vite hva andre har gjort før, for alle har gjort alt så særdeles utmerket og grensesprengende, nei, jeg vil ikke vite, jeg vil hoppe som en hare gjennom kunstlandskapet og i forbifarten fare med labben over dette eller hint, jeg vil ikke skape under påvirkning av alt jeg har sett, jeg vil være historieløs og jeg vil heller ikke vite av de referanser andre synes de kan oppdage i min kunst; dette er en konkret og uhyggelig angst, jeg blir kvalm hvis jeg får se en kunstbok, jeg rører den ikke,  jeg vil bevare min uvitenhet, men jeg kan ikke unngå å se hva andre kunstnere driver med fordi det i min bekjentskapskrets dessverre finnes en god del av dem, dette er plagsomt. Kunsten skulle være en ensom sak, for meg helst et frivillig valgt isolat, mitt lønnkammer, et gutteværelse jeg kan gå inn og onanere i – det er nettopp hva jeg gjør her på atelieret, min kunst eier ingen skam: å vise frem et maleri er det samme som om tenåringen i meg skulle dra med madrassen inn i stua og stolt vise frem sædflekkene til mamma.

Det er pinlig å drive med kunst, i gjerningsøyeblikket frykter jeg å bli tatt på fersken og i utstillingssituasjonen håper jeg at sædflekkene skal bli tatt for noe annet enn hva de vitterlig er. Kunst er noe svineri, men jeg tror ikke lengre at tilsviningen har en terapeutisk eller spenningsutløsende effekt. Svineriet er der bare fordi mennesker har trang til å grise og skape seg litt til.

 

Dette er malenotater, ord om ord om bilder som møter andre bilder. På mitt indre lerret rører det seg demoner, halvtydelige livsskapninger, uhyrer med femten tær hver og med sleske smil kryper omkring bak gjennomsiktige strøk – disse vil ut gjennom bildene, bildene bak penselstrøkene eller bildene bak ordene. Er det min sjel som blottlegges eller er det den omkringliggende virkeligheten jeg halvkvalt kveder ut om? Hadde jeg bare visst dét ville jeg ikke sittet her og malt ord.

 

Ordene ser ingen oppdragelsestrang, de bare tilslører. Jeg halser ikke etter kunstbrøytebilene fordi jeg ikke vil havne under hjulene deres. Alt av betydning er å få koblet inn en respektløs automatikk og være tilfreds med vissheten om at røttene alltid forblir skjulte mens jeg venter på forløsningen og observerer noe sykelig gult flyte over noe brunsvart – idet jeg skjønner at min neste utstilling kan finne sted i et mørklagt rom, fordi min grunnmur er u-plan og nå kastes snart skrivemaskinen også gjennom rommet.

 

 

 

Etterskrift, des. 1988: ett år etter denne aften fant sted.

- I tidens løp har jeg kommet dithen at jeg finner sammenstillingene ovenfor av ”sæd, onanere, skam, svineri, kunst” svært urimelige – uttrykk for en ureflektert, fordømmende, seksualfiendtlig holdning. Jeg tar sjølkritikk. Skrivemaskinen ble aldri kastet – heller ingen andre gjenstander finner veien gjennom rommet mot mine bilder, fordi jeg for tiden konsekvent maler på glass.