Øivind Storm Bjerke:

Tekst til utstillingskatalog,

Henie-Onstad Kunstsenter, 1996.

 

Guttorm Nordø

 

 

Guttorm Nordø har naturkraftens energi i seg. Han er som et bekkefar, som ikke lar seg stoppe, men finner vei i terrenget uansett hvilke hindringer som måtte legges i veien.

Med denne presentasjonen på Henie-Onstad Kunstsenter vil forhåpentligvis et større publikum få øynene opp for denne kunstneren, som allerede i en halv mannsalder har virket som en forfriskende livseliksir på de som har vært så heldige å kunne følge med på veien.

 

Guttorm Nordø har en bakgrunn som billedkunstner fra Kunstakademiet i Trondheim på 1980-tallet. Det var et tiår da akademiet i Trondheim fikk status - berettiget eller ikke – som den institusjon som klekket ut alle de interessante kunstnerne. Om de ikke alle kom derfra, eller oppholdt seg så lenge der, så var de innom. En av grunnene til at akademiet i Trondheim strålte av energi, var at man der maktet å fange opp en rekke talenter, som var mer opptatt av å være kreative enn flinke. Man la også til grunn andre kriterier enn den tradisjonelle tegneferdighet ved opptaket. Nordø hadde sin bakgrunn i ungdomsaktivisme og rockmusikk og ble aldri den som fulgte flittigst med hverken på forelesningene eller aktkursene.

 

Nordø er nærmest outsider av prinsipp.  Han har ikke engang forsøkt å gi høflig inntrykk av å være imøtekommende overfor annet enn sine egne intensjoner. Det kan forekomme naivt og primitivt i et stadig mer sofistikert og dekadent samfunn.

 

Nordø har nå gjennom vel femten år utfoldet en ustoppelig kreativitet som rockmusiker, publisist og billedkunstner. I Trondheim var han en del av den aktive rockscenen på 1980-tallet. Punk-estetikken har vel siden hatt en viss innflytelse på den form hans kunst har fått. Nordø var en av de første graffitikunstnere i Norge – og en av de få som gjorde graffitien til noe mer enn en rølpete gjentagelse av hva man hadde observert på veggene på Interrailturer i Europa og i gjengivelser i reportasjer fra USA. Han fikk sin egen stil og ennå kan man se rester av enkelte av hans arbeider i Trondheim. Hans mest kjente ”utsmykning” er en gavl med spor av flekker og rennende maling, dekorativt slynget på veggen ved hjelp av egg som ble suget ut og fylt med fargestoff. Hans mest betydelige offentlige arbeide var en utsmykning av den gamle Bispeboligen i Trondheim. Etter at Trondhjems Kunstforening overtok bygningen, fikk Nordø anledning til å montere et kjempemaleri utført på to demonterte billboards. Det ble dessverre fjernet etter et par år.

Når Nordø har en forkjærlighet for vegger og gavler i det offentlige byrom, er det en del av hans ønske om å erobre disse flatene fra reklamens forflatning.

 

Det sosiale aspekt er en del av et kommunikativt prosjekt hos Nordø. Han var en pionér innenfor Mail-Art og den eneste dypt seriøse utøver av denne kommunikasjonsformen i Norge. Nordø liker å se Mail-Art som en forløper for internett og med det fortrinn at det ikke krever kostbart utstyr og teknisk innsikt. Nordø har arrangert flere Mail-Art utstillinger og har gjennom sin aktivitet på denne fronten utviklet et rikt internasjonalt kontaktnett.

 

Nordø har alltid arbeidet innenfor strenge økonomiske rammer og arbeider med billige råmaterialer, fortrinnsvis papir. Om dette også er en dyd av nødvendighet, ligger det også et ideologisk aspekt i det. Det påkostede ville hos Nordø virke vulgært.

 

I sin tid ved akademiet i Trondheim kom Nordø i personlig kontakt med den tyske nyekspresjonisten Jörg Immendorff. Bølgen av nyekspresjonisme på 1980-tallet bekreftet for Nordø den veien han hadde slått inn på. Utenfra sett tar hans billedspråk opp mange av konvensjonene som ligger innenfor den figurative ekspresjonismen ispedd en stor dosis surrealisme. Selv benytter Nordø begrepet ”Maximalisme” om sitt billedspråk. Et begrep som forøvrig  ble forsøkt innført i USA som betegnelse på nyekspresjonismen der. I Nordøs maximalisme ligger både en vilje til å formulere seg og å sette spor etter seg. Det ligger en generøsitet i Nordøs overøsing av det offentlige rom med sin kunst, samtidig som det er et uttrykk for en kamp mot det manipulative kommersielle bildet.

 

Nordøs foretrukne medium er enkle sort-hvitt tegninger der figurasjonene står mot en naken bakgrunn. Hans vesener står nakne  og ubeskyttede og uten noen fluktmuligheter. Ofte nærmer de seg piktogrammet, som Nordø begynte å utforske allerede ved midten av 1980-tallet. Hans piktogrammer er beslektet med oldnordisk ornamental helleristning. Iblant føres de enkle figurasjonene over i mer bearbeidede malerier.

 

Nordø er en flittig publisist. Han er en av de få som fører videre tradisjonen fra undergrunnstidsskriftene på 1970-tallet. Hans eget organ ”El Djarida” er mer enn å være et forum for  eksperimentell litteratur og kunst, et uttrykk for Guttorm Nordøs livssyn presentert gjennom fragmenter av egen og andres produksjon.Typografisk og layout-messig er tidsskriftet som oftest et lite kunstverk i seg selv og bør bli en bibliofil kostbarhet.

 

Guttorm Nordø er ikke så lite av en moralist. Når han insisterer på oppriktighet, autensitet,  sammenknyttingen av liv og kunst, sosialt og politisk engasjement som en av bærebjelkene for sitt virke, er det noe fundamentalt anti-postmodernistisk over hans prosjekt. Samtidig er han ingen modernist – snarere en førmodernist, i sin fastholden av at den estetiske  og etiske dimensjon ikke skal betraktes løsrevet fra hverandre.

Denne førmodernistiske attitude fremkommer også i Nordøs angrep på urbanismen. I artikkelen ”Byen er en drøm” (Morgenbladet 11.8.1995) skriver han: ”Byens appetitt er voldsom. Urbanismen spiser Naturen: Enhver bydannelse skjer på bekostning av  natur. (…) ’Naturen går, byen består?’  Nei, byen er ikke fordrivelse av natur, men midlertidig okkupasjon av naturen: Tiden går, byen forgår, naturen består. All kultur – også den urbane (og tiden selv) – er episodisk og forsvinnende.  Om vi ser en krigstilstand – urbanisme kontra natur – er utfallet uansett forutbestemt: Evigheten vinner. Alltid.”  Dette sagt av en bygutt røper den innbarkede romantiker.

 

Nordøs kunst har et populært og folkelig preg. Den er saftig og forener det humørfylte, groteske og poetiske. Jeg liker å tenke meg at Nordø en dag blir en folkekjær kunstner. Selv foretrekker han å stille ut der hvor folk flest ferdes – som i kafeer – og har en uslåelig rekord i kafeutstillinger.

I kunstsystemet, hvor den estetiske dømmekraft er degenerert til snobberi satt i system, er Nordø å anse som en gate-crasher. Dette forhindrer ikke at Nordø ifølge beregninger utført av det norske kunstsystemets kronikør, Dag Solhjell, befinner seg blant de 30 aller ypperste statusgivende norske kunstnere å smykke sitt hjem med. Umerkelig har Nordøs kunst sevet inn gjennom sprekker i murene på både Nasjonalgalleriets grafikk og tegningsamling og andre samlinger.