Morgenbladet, (11. august 1995)

 

 

 Byen er en drøm

Guttorm Nordø 

 

Teknisk definert evner det urbane mennesket å leve og innrette seg i store menneskeansamlinger.

Opprinnelig betød ordet ”urban” dannet, beleven, høflig, elskverdig. Dette speiler imidlertid sjelden bymennesket slik vi kjenner det. Tvertom – byfolk flest er udannede, skeptiske, uhøflige, asosiale.

 

 

Reklamejungelen er vårt urbane villniss.

Under Coca Cola Company’s megakampanje  rundt Lillehammer-OL, sa min datter på 12: ”Nå er det så mange nye Cola-reklamer i byen at ingen legger merke til dem lenger!”

Det er  godt observert: for mye av en ting ender i at tingen utvisker seg selv.

Reklame kan sees på mange måter – best er det å overse den. Som billedkunstner må jeg se boards som bilder, uten genuin visuell opplevelsesverdi, i motsetning til ekte kunstverk. Det ergrer meg at billedkunsten ikke tilkjemper seg mer oppmerksomhet på bekostning av all stygg reklame, at den ikke tar opp kampen i det offentlige rom. Likeså ergrer det meg at ikke flere griper inn egenhendig og fjerner forsøplende elementer; skrur ned noen boards, enkle å demontere som de jo er. Skraphandlerne er alltids interesserte.

 

Fortau uten nåde

 

For, reklame er nettopp skrap og søppel. Bymennesker godtar ikke å tråkke omkring i dritten som samles hvis søppeltømmerne uteblir. Men øyets søppel volder oss ingen særlig bry. Fordi vi er urbane – byen har flyttet inn i oss, og ikke omvendt. Visuelt skrap er ”natur” for oss. Vi er født inn i det urbane, oppfatter oss selv som naturvesener; derfor må vi regne alt i våre omgivelser som en del av ”det naturlige” – hvis ikke, splittes vi.

 

Jeg er en urbis, men hater det, sålenge det innebærer at jeg konstant oversvømmes og overkjøres av synssøppel: Proporsjonalt med synets forsøpling, øker åndens forkrøpling.

Ikke misforstå – det er ikke utelukkende reklamen jeg anklager for synsforsøplingen. Nei, det er selve Urb’en, byen selv; dens skjærende linjer og flater, alle ulike uttrykk som tilsammen sier: Kaos. Husene, som skriker til hverandre: ”Flytt deg! Du forstyrrer min stilart. Måtte noen urbiser rive deg snart!” Fortauene, som så nådeløst stenger kvartalene inne. Gatene, som raser forbi; lurer hverandre ut på åpne plasser, inn i blindveier, rundt i ring, ned i sorte hull. Lyktestolpene, som prøver på å virke opplyste og verdige; de duger bare som hjelp til avstandsberegning og til å slå fast hvilke veier som er ”betydningsfulle”. Lyssignalene, elektriske trafikkonstabler i rødt, gult og grønt. Og de forferdelige fargene som er påført alle ting. Beboerstrøk med utseende som friluftsklinikker – forskånet for reklame, men – tilgriset av de gyseligste pasteller, stilt opp mot vakre, grå murer og sterke jordfarger; gesimser og vinduskarmer i de hesligste kombinasjoner; inngangspartier dekorert i valium-rus. Store, plutselige, vindusflater som reflekterer solen og en stor forvirring.

Å  - disse sammenraskede installasjoner, hus og konstruksjoner, som tiltvinger seg oppmerksomhet.

Byggekunsten: Maktens mest overtalende virkemiddel – mastodonter av byggverk, tunge og autoritære i sin utstråling, oppført for å gjøre oss nedtrykte.  Maktens og kapitalens arkitektoniske monolog gjør oss først døve, deretter stumme: vi tynges ned, kveles.

De fleste bysentra i Norge er – som i Østblokkland forøvrig – anlagt i en ”ånd” gjennomsyret av stalinisme. Målet: et oversiktlig gatenett, hvor militær effektivitet overfor fienden eller opprørske folkemasser kan utøves. Vi er urbiser i byer anlagt med ett for øye: å ha kontroll over slaver – for vi er slaver av de egentlige urbane, de”belevne og dannede” herskerne, som engang i fortiden redefinerte ordet ”urban” til byens og sin egen fordel.

 

Byenes konge

 

Men, bilen er byens egentlige hersker nå: Tunge blikkbokser som fyker omkring, med urbiser plassert inni. De forfølger hverandre, dag ut og dag inn, i evige køer. Man må passe seg for bilene – de står parate til å drepe, så snart  oppmerksomheten glipper bare et ørlite sekund; når du stopper i et gatekryss for å veksle noen ord med en bekjent; når du tar et lite steg utfor fortauskanten for å se på en husfasade.  Slik løven er dyrenes konge, er bilen byenes konge. Dyrenes konge dreper når han er sulten. Byenes konge dreper kun for å drepe. Vi kan aldri stole på bilene. De jakter hele tiden.

Trikken er neshornet; buldrer avsted i ensomt trav.  Bussene er elefanter på streif: Om natten, etter å ha tråkket omkring hele dagen og svelget og spydd ut urbiser, søker de sammen i leiren. Illeluktende, farlige rovdyr!

 

Ellers består byen av en mengde tomme hull. Hus har fylt disse tomrommene. Nå er det merkelig å løfte blikket inn i et slikt tomrom, forestille seg – nei, vite, at der, oppe i luften, levde det urbiser for noen år siden: ”Der var vi på fest i –92. Vi satt i en sofa, omtrent der, syv meter opp. Og da vi skulle på do, beveget vi oss i et intrikat mønster; fire meter bort til høyre; så  enogenhalv meter ned, til rett ovenfor den blå bilen der. – Kan du ikke se det for deg? Og, enda tre meter oppover i luften, bodde en familie jeg kjente, og tenk, de oppholdt seg der oppe i mer enn ti år.” Ja, i mange av tomrommene vi ser, har det tidligere bodd folk og dyr.

 

Byens samvittighet

  

Byen er til for å bli invadert. Av mennesker, dyr, insekter og midd. For 200 år siden var duene de eneste bevingede i byene (skjønt noen vil påstå englene også var der). Så kom spurvene, kråkene, endene, trost og stær – og flere følger etter. De firbente er også blitt nærgående: Hund, katt og rotte har fått følge av ekorn, jerv, grevling, rådyr – og, fler og fler elger begir seg inn til sentrum: kanskje med latente ønsker om å hevne høstjaktens terror? Vi får se om ikke andre firbente også går inn for urbaniteten etterhvert.

 

De eneste normale i byen er trærne – men selv de strever med å være seg selv, der de plantes ut på  geledd; i snorrette linjer, oppstilt som soldater. Trærne, de staute rurale representanter, er byenes samvittighet.

Når urbiser i nord møter kombinasjonen ”trær/park/sol” går de helt fra konseptene: først kaster de klærne – og deretter seg selv ned på gressplenene. I selskap med trærne, ligger de og lar seg bestråle av planetenes sjef. Men, hvis noen beveger seg ut av parken, over gaten – iført den samme mangelfulle bekledning – risikerer de arrestasjon, kanskje tvangsinnleggelse. Urbanitetens adferdsregler er bestemte.

   I byen kjemper vindmøllene med seg selv; de er usynlige, men lager en masse  sus i hodene våre. Det urbane er mangfoldig: Lyder, lukter, syner, fornemmelser – skapt og oppfunnet av oss urbiser, selve kronen på skaperverket (som vi i all beskjedenhet titulerer oss).

En urbis er på den ene siden en flokkmann, og, på den annen side så til de grader et individ: ofte handler det om å kunne usynliggjøre seg, stikke seg bort, finne ensomheten i den store mengden. Jo større by – jo større er sjansen for vellykket anonymisering.

 

Byen drømmer

 

Byens appetitt er voldsom. Urbanismen spiser naturen: Enhver bydannelse skjer på bekostning av natur. Skogholt kuttes ned; myrer dreneres, fjell og stein sprenges. Byen skal vokse, og romme flest mulig mennesker på færrest antall kubikkmeter.

 

”Naturen går, byen består”? Nei, byen er ikke fordrivelse av natur, men midlertidig okkupasjon av naturen: Tiden går, byen forgår, naturen består. All kultur – også den urbane (og tiden selv) – er episodisk og forsvinnende. Om vi ser en krigstilstand – urbanisme kontra natur – er utfallet uansett forutbestemt: Evigheten vinner. Alltid.

 

Jeg har hatt mange våkenetter i byene. Til bestemte tidspunkt har jeg sett ut av vinduet, over gater og hustak. Tanken som ofte har slått meg, er: ”Nå drømmer byen”. En dyp ro, et slags fortettet drømmeteppe omslutter husene, vever inn bysenteret. En drømmende by er produktet av noen hundretusener urbisers annen-eksistens: deres søvn. Vi som av og til våker opplever dette klart; vi flyter på bølgene som springer ut fra de sovendes virkelighet. Deres utstråling,  som nå, i ordets opprinnelige betydning virkelig er urban, blir til byens utstråling: gjennomalles drømmer trer byen frem som den drøm den er.  En urbis som aldri har opplevet en drømmende by, kan trygt kalle seg normal.  Eller soveglad.

   Byen er bare en drøm. Byen er en drøm om tankens bemektigelse av naturen. Byen sover, i sitt lune hi.