Publisert i Nye Oppstøt (nr. 13, 1985); UKS NYTT (nr.3,1986) (også publisert i Glasnost, (1987?))

 

 

DADA er kunst

DADA har ingenting med kunst å gjøre

 

Guttorm Nordø

 

 

Herunder skal jeg prøve å formidle en forståelse av hva DADAbevegelsen dreide seg om. Av de tusenfold av særheter som utgjorde Kraften i Dada, skal fanzinedelen behandles, de mange merkelige tidsskriftene som  ble utgitt i dadaistisk ånd fra 1912 til 1922. Det året da dada ble erklært død som Bevegelse.

 

 

PREdada-aktivitet (som forberedte folk på det internasjonale dadautbruddet) kom til syne i Paris i 1912, gjennom fanzina Soirees de Paris. Idéen til SdP ble unnfanget i et fengsel, der Guillaume Apollinaire satt innesperret, mistenkt for medvirkning til tyveriet av “Mona Lisa” (that faaamous painting, you know).

 

Umiddelbart etter løslatelsen sammenkalte han Paris’ mest perverse, degenererte kunstnere og andre radikale, alkoholiserte kryp til et møte på Café de Flore.  Ut av denne kveldens diskusjoner oppstod SdP. – Tittelen ble bestemt, formatet ble funnet, og ‘en skrekkelig, sennepsfarvet papirtype’ ble valgt.

 

Spørsmål omkring presentasjonen var uinteressante: hver bidragsyter ga en månedlig sum av 20 francs til dekking av trykkeutgiftene. Gjengen klarte på denne måten å få ut 15 månedlig etterfølgende numre.

De første utgavene var ikke så viktige i kraft av sitt innhold – masser av verbalt oppsop; dikt,  essays m.m. –men i det at de var en utløsende faktor for senere Dada.

 

Etterhvert begynte nemlig Apollinaire i sine artikler å servere uttalelser av provoserende karakter, som f.eks:

 

Du kan male ned hva faen du vil: med rør, frimerker, postkort, lysestaker, halsbånd, malt papir, aviser (…) for å støtte opp om en ny bevegelse innen maleriet, må alle kunstnere være overdrevent høye (…) Likhetspunktet har ikke lenger noen betydning, fordi kunstneren må ofre Alt til  Sannheten, til nødvendigheten av en høyere Natur, som han inneslutter seg i, uten å avsløre det.

 

I Soirees de Paris opptrådte blant andre også Marchel  Duchamp og Francis Picabia,  som i årene 1917 til 1920 var sentrale i New York Dada-aktivitet.

 

Dadas dominerende redskap var fanzinen, men i Dadas blomstringstid ble de revolusjonerende budskapene manifestert også gjennom bøker, traktater, foredrag, opptredener, musikk, møter, demonstrasjoner og aksjoner.

 

Når det snakkes om dadaKUNST, er det ikke som å snakke om gotisk, barokk eller kubistisk kunst. Dada var ikke en kunstbevegelse, ikke engang en litterær bevegelse med tilsluttende kunstnere. Dada var religion, med en anskuelse på verden, et system for oppførsel, et hat mot materialismen, et ideal for menneskets fremtidige tilstand, en omvendende åndskraft, en hyllest til deltagelsen i et samfunn av likesinnede, et krav om at andre beslagleggelser måtte ofres til fordel for det redelige og virkelighetstro, en fiendtlighet til kunst for kunstens skyld, et håp om eksistensforvandling.

 

Over til New York-fanzinene: Utgitt rykkvis i årene 1915-1922, kartlegger bl.a. The Ridgefield Gazook, The Blind Man, Rongwrong, TNT, New York Dada den kuperte kursen for preDADA- og DADAaktivitet i Amerika.

 

Begrepet DADA slo egentlig aldri rot i USA, selv om sporene er uutslettelige. Ut i fra tåpelige nasjonalfølelser (Amerika er Størst, Først, Best) ville de fleste amerikanske psykokunstnere ikke innse at de var del av en internasjonal bevegelse. Tvertimot avviste de Dada, hånte dada.

 

At Duchamp, Man Ray m.fl. ga ut fanzina New York Dada, virket utvilsomt provoserende på miljøet der.

- Tristan Tzara (som var med og fant ordet dada i Zürich, sa det slik:

 

DADA tilhører alle

 

Duchamp hadde forresten tidligere, mot slutten av 1916, mottatt en av Tzaras bøker, men uttalte senere:

 

Jeg visste ikke hvem DADA var, jeg visste ikke engang at ordet eksisterte

 

Han fikk vite mer om Dada i 1919, etter Picabias visitt til Zürich, men at fanzinesituasjonen i New York og i Zürich var sammenfallende, dét hadde han vært klar over en stund: “Det er en parallell, om du vil, men uten direkte påvirkninger. Det (i N.Y.) var ikke DADA, men det var i den samme ånden, likevel uten å være i ‘Zürich-ånden’ – selv om  Picabia gjorde noen ting i Zürich, og Züridadaistene forsøksvis opprettet kontakt med ’New York Avantgarde’.”

 

Et illustrerende eksempel på en daDAskanDAle i N.Y. fant sted på “De Uavhengiges Utstilling”:  Duchamps verk Fountain – en hvit porselensurinal snudd på hodet og signert R. Mutt – utløste et skred av reaksjoner. – Andre kunstnere truet med å trekke sine verker tilbake, mediaomtalen var schvæær.

 

 

I fanzina The Blind Man, tok Duchamp selv del i nedsablingen av sin Fountain, gjennom artikler skrevet under psevdonym. Beatrice Wood skrev lederen til dette nummer av The Blind Man, i samarbeid med Duchamp:

“R. Mutt-saken, gir to mulige grunner til å refusere arbeidet. Enten var det umoralsk, eller det var et plagiat, a plain piece of plumbing. Om Hr. Mutt laget urinalen med sine egne hender eller ikke, er uinteressant.  Han VALGTE den. Han tok en ordinær gjenstand fra livet, plasserte den slik at dens praktiske betydning forsvant under den nye tittelen og synsvinkelen – skapte en ny tanke for det objektet.  Som rørlegging er dette absurd. De eneste kunstverk Amerika har gitt, er hennes rørlegging og hennes broer.”

 

B. Wood sendte også et leserbrev til en N.Y.-avis, fra en indignert “Mor”:

“Jeg oppfordrer alle andre mødre (…) til at vi holder denne utstillingen normal og vakker!”

 

I sakens anledning skrev også Louise Norton et forsvar, hvor hun uttrykker spesielle, dada-karakteristiske utsagn:

 

Det er idag en ånd av skryt iblant oss, som kommer av kunstnerens bitre visjon av en overinstitusjonalisert verden av stillestående statistikker og foreldede, selvinnlysende grunnsetninger

 

Dette kan stå som eksempel på en av de første media-aksjonene.

 

 

DADAPANG!!!

 

Over til Zürich, hvor Dadas historie egentlig starter. Her lå det virkelige KRAFTsenteret for DADAaktivitet.  (Zürich har også i vår egen tid vært et kraftsted: alle de opptøyene og revoltene som herjet blant unge i vestlige land, spesielt i årene 1981-1982 – kravene om selvstyrte aktivitetshus, okkupasjonene, protestene, anarkiet – oppstod også dengang der.)

 

Pang, ja.  Gnistene og tilløpene til revolt ble plutselig til en eksplosjon fra og med det øyeblikk Hugo Ball åpnet Cabaret Voltaire i mars 1916.

 

“Kaféen” Cabaret Voltaire ble et sted hvor storstilt kommunikasjon kom igang, hvor “kunstnere” kom og hylte ut absurde “dikt” (f.ex. et talekor fremført av 10 mennesker samtidig, forskjellige ord strømmende ut av hver enkelts munn), og vanvittige konserter/performances – og utstillinger, afrikansk og moderne musikk (jazz) etc.

 

Et par uker etter åpningen skrev Ball i sin dagbok:

 

Alle er angrepet av en udefinerbar beruselse. Den lille Cabareten holder på å skjøte seg sammen og ser ut til å bli en tumleplass for sinnssyke følelser

 

En “internasjonal fanzine” kom kjapt på tale, og Hugo Ball skrev i april 1916:

 

“Tzara fortsetter å mase om fanzinen. Mitt forslag om å kalle den DADA er akseptert. Vi kunne la redaktørjobben gå på rundgang, og la en ‘redaksjonsstab’ gi ett medlem jobben med lay-out og utvelging av stoffet til hvert nummer. – DADA er ‘ja,ja’ på rumensk, ‘gyngehest’ på fransk, og på tysk et uttrykk for tåpelig naivitet”

 

Denne fanzinen ble likevel ikke kalt DADA da den kom, men Cabaret Voltaire, i likhet med kaféen. Ball ga et hint om navnevalget senere, da han skrev:

 

I likhet med Voltaires uskyldige helt som reiser gjennom en grotesk verden, vet dadaisten at denne verdenen av systemer har falt fra hverandre, og at denne tidsalderen, med sin fastholdenhet på pengesystemet, har åpnet for et billigsalg på  gudløse filosofier.  Hvor frykt og dårlig samvittighet begynner hos kremmeren, starter den rungende latter og hellige munterhet hos dadaisten

 

De teatralske presentasjonene, som var hoveduttrykksmiddelet overfor offentligheten i Züri, hadde sitt utgangspunkt i Futuristenes

(se fotnote) fremføringer av “Manifester” og i førkrigskabaretene i Berlin og i Balls tidlige ideal om teatret som en fom for TotalUttrykk, spesielt egnet for radikale idéer. Men etter å ha erfart krigen, ga han avkall på disse drømmene om teateret, fant dem for fjerne fra livet og sitt virkelighetssyn.

 

DADA stormet altså frem som gale gyngehester det første året etter Cabaret Voltaires åpning. Nye uttrykksmidler, og mengder av uante kombinasjoner mellom disse, ble tatt i bruk. Men i 1919 begynte miljøet i Zürich å rakne – intriger og krangler oppstod på forskjellige nivåer (noen ville organisere bevegelsen, mens andre talte sterkt imot) – og disse uenighetene ble etterhvert så  markante at flere sentrale dadaister forlot Zürich, for å sette igang DaDa andre steder i verden.

 

Fanzinen Dada: det første nummeret kom i 1917, og frem mot 1921 ble tilsammen 8 numre utgitt, de fem første i Züri, de siste i Paris og i  Østerrike.

Alle 8 utgaver ble genialt tatt hånd om av Tristan Tzara, redaktør. Både Cabaret Voltaire og Dada kom i tyske og franske utgaver, og også i “number de luxe”-utgaver med originale tresnitt. Ellers ble forskjellig farget papir benyttet hyppig. Dada nr. 4/5 hadde særlig orange, blå  og rosa papir. – Papir var strengt rasjonert i disse krigstider, så i de ordinære utgavene var papirkvaliteten dårlig.

 

Under arbeidet med Dada 4/5, ble Julius Heuberger – en AktivAnarkist som stod for trykkingen av Cabaret Voltaire og Dada – arrestert og sendt i fengsel; det er sannsynligvis derfor at dette nummeret ble det siste utgitt i Zürich.

 

 

Til tross for aggressive manifester, og økende provokative konfrontasjoner med offentligheten, begynte Züri-dadaistene å søke etter den positive Elementærkunsten – som de trodde ville berge menneskene fra Tidens voldsomme dårskap – de vendte seg altså til “de edle kunster”.

Dette at de laget mye “abstrakt kunst”, ble de kritisert heftig for, særlig fra Berlin, der dadabevegelsen var mer kommunistisk orientert, i motsetning til det vanvittige, religiøse anarkiet som herjet Zürich.

 

Javel, DADA i Züri levde kort men heftig - men kraften hvorigjennom de påvirket verden var enorm.

 

Hehe, unge mann

Dada er ingen kunstretning

(flyveblad, Berlin 1919)

 

Tyskland: Blant andre fanzinene Club Dada, Der Dada, Jedermann Sein Eigner Fussball, Der Blutige Ernst, Die Pleite, ble utgitt i Berlin 1918 – 1920. I Köln Der Ventilator, Bulletin D., Die Schammade (1919-1920); i Hannover Mecano og Merz.

 

I hvilket omfang Tyskland-Dadas aktiviteter hadde innvirkning på datidens overspente situasjon, er vanskelig å si: alle politisk opposisjonelle grupperinger ble ettertrykkelig nedsablet av den tyske stat. Dada-teknikker,  fotomontasje/collage, ble også adoptert av u-dada-grupper, som brukte dem i sin politiske propagandering.

 

Zürichdadaisten Huelsenbeck, som flyttet til Berlin for å starte Dada der, utga i 1917 et manifest titulert Det Nye Mennesket:

 

Det nye mennesket strekker sin sjels vinger vidt ut, han orienterer sitt indre øre i retning av ting som skal komme, hans knær finner et alter som han kneler foran. Han bærer et helvetes kaos inne i seg selv.

Det nye mennesket forvandler sin tids polyhysteri til en ærlig erfaring, til en sunn sensualitet. Han tenker: alt skal leve, men én ting må ende – borgeren, den overfødde spissborger, den proppede gris, intellektets gris, all elendighets hyrde.

 

Jedermann Sein Eigner Fussball, som var en av de mest kommunismepregede dadafanzinene, ble utgitt et par uker etter at den store oppstanden i Berlin ble knust av styresmaktene – der blant andre Rosa Luxembourg ble drept.

 

Håpet om en ny revolusjon holdt seg gjennom våren 1919, det var konstant gateuro og streiker. Jedermann oppfordret til fortsettelse av kampen: Revolusjonen er i fare!

 

Dada i Köln var også kortlivet (men fikk også vidtrekkende resultater). I en artikkel om revolusjonær kunst i fanzinen Der Ventilator, sies det:

 

Det er ingen kunst som ikke er politisk. Det er ingen kunst som utelukkende angår en utvalgt gruppe mennesker. Det er ingen kunst som ikke er identisk med livet.

 

Tilbake til Paris: 391Francis Picabias prosjekt, var den lengstlevende dadafanzinen, 7 år (sikkert fordi Picabia var en rik mann som ikke trengte bekymre seg for trykkeutgifter og andre banale problemer, der han raste verden rundt i sine yachter og racerbiler eller satt i ett av “chateauene” sine), og den ble utgitt fra forskjellige steder som Barcelona, New York og Zürich, før den/han tilslutt endte opp i Paris for å stå sentralt i surrealistrevolusjonen i 1924 (som på mange vis førte dadaspiriten videre, inn i mer avslappede former).

 

DADAFA  !

 

Denne artikkelen begynner å bli laaang, jeg må snart stoppe.

Fanziner som ikke er blitt nevnt: Cannibale, Litterature og hundrevis av andre. Dadafanziner ble ellers også utgitt i Jugoslavia, Holland, Russland og Ungarn. Det bør også sies at Dada etterlot seg mengder av nyskapende kunst, som folk idag jobber videre med.

 

Vil  du vite mer, sporer du selv Dada i kunsthistoriske nedtegnelser. – Sjekk samtidig ut Futuristene, Surrealistene og Fluxus: alle disse har på sine vis vært banebrytende og radikale.

 

Hvis du ikke er stiv i engelsk: Forlaget Bakhåll utga i 1985 Dada – en antologi sammanställd av Ingemar Johansson -  en billig bok på 230 sider (bestilles fra Bakhåll, Box 1114, 22104 Lund, Sverige).

Som kuriositeter anbefales to utgivelser på Idiot Press:  daDaSvaDa (Rune Løe, 1983) og Dada No: 9 (G. Nordø, 1985).

 

Hans Richter, som var med på dadautbruddet i Zürich, utga i 1965 sin bok DADA – ArtAndAntiArt, som anbefales på det sterkeste: et stort, klarsynt og personlig dokument som ble nyutgitt i 1978 på forlaget Thames and Hudson Ltd (30 Bloomsbury Street, London WC1B 3QP). I Richters bok finner du en fyldig litteraturliste over andre Dadautgivelser.

 

Rykter som går på at faksimileutgaver av originale dadaskrifter og –fanziner nå er tilgjengelige, har nådd mine ører. Visstnok kan de bestilles fra Königs Buchhandlung, Ehrenstrasse, Köln.

 

Fotnote:

 

Før dada var det store eksplosjoner med betydelige samfunnsinnvirkninger, utløst av Futuristene i Italia. Futurismen,  som slo seg frem ved at en masse kunstnere vrengte sine verdenssyn inn-ut, opp-ned og adopterte et svært så radikalt,  samfunnskritisk syn på tilværelsen,  ga seg blant annet utslag i aksjonisme,  publisering av tonnevis med Manifester (av en Nihil-anarkistisk karakter), som totalt og med konsekvens forkastet alle de etablerte verdenssyn (men ofte skisserte Futuristene konkrete, nye måter å ordne verden på).

Også nyskapende kunst, film og musikk (The Art of Noise),  etterlot disse “bevisstgjøringsaktivistene” seg – men dessverre fikk de en masse sære oppheng etterhvert, slik som forherligelsen av Krigen:  Ikke nok med at de elsket alt som var maskinelt og teknisk nyskapende; de måtte drive dette til ytterste konsekvens ved med liv og lyst å hive seg inn i krigene (opptakten til første Verdenskrig).

Ut i fra et forherligende syn på på krig og en utbredt fascinasjon over de nye, forbedrede våpnene som var å få, mente Futuristene at Menneskeheten og Maskintidsalderen viste sin høyeste form for genialitet: Menneskeskapte MordMaskiner,  som i den selvsamme artens hender greit og effektivt kunne redusere menneskets antall i verden.

Mange av de mest hissige Futuristene ble selvsagt drept, invalidisert og lemlestet – og Bevegelsen sporet totalt av.

 

 

Den ovenstående Dadaartikkelen er et frekt tyveri: en meget fri oversettelse av vilkårlige utdrag (mest) fra boken Dada and Surrealism Reviewed by Dawn Ades,

iblandet sitater fra andre kilder, egne kommentarer og betraktninger, uten hensyntagen til gjengse, aksepterte “kunsthistoriske” innsikter, oversikter, blabladada.

 

Til slutt: INNLEDNING:

 

Denne artikkelen ble først publisert i musikkfanzinen Nye Oppstøt (nr. 13, 1985). Fanzinemiljøet i Norge er ganske omfattende, de siste ti årene har det alltid vært tilstede 10-100 forskjellige fanziner med mer eller mindre regulære utgivelser, i små opplag.

Stort sett har innholdet dreiet seg om musikk og anarkisme – naturlig, i og med tilknytningen til Punkbevegelsen.

 

I det siste har det vært gjort endel vennlige forsøk på utvidelse av stoffområdene til å omfatte også andre kunstformer.

 

Hensikten med Dadaartikkelen var å stimulere den økende interessen for visuelle og litterære uttrykksmidler, som nå  faktisk kan spores ganske kraftig i ungdoms-, musikk- og subkulturmiljøer verden over.

 

Den mest påtrengende tanken var selsvsagt å gi Dada den hyllest som Dada fortjener.

 

Dada står og vil alltid bli stående som det viktigste innen kunsthistorien – har i høyeste grad innvirket på kulturens utvikling også.

Idag finnes det, uten å overdrive, hundretusener flere dadaister enn da dada danset seg inn på virkelighetens scene, selv om begrepet dada står fjernt for mange av disse.

 

Det virkelighetssyn som Dada stadfestet har infisert verden så ugjendrivelig og totalt at all annen “nyskaping” og informasjon blekner i forhold. Dada har ført kunstformene sammen.

 

ALL KUNST TILHØRER DADA

 

Alle viktige retninger innen kunsten etter dada, er enten videreføringer eller forvrengninger av Dada. Men dagens kunstnere ser ikke ut til å ville vedkjenne seg Dadas eiendomsrett. De kunne like gjerne ha signert verkene sine med ordet dada, eventuelt med påfølgende opplags- og årstall.

En alminnelig villfarelse hevder at dada var en hvilken som helst kunstbevegelse som levde og døde i begynnelsen av dette århundret: mennesker har naturlige anlegg for å misforstå og å ta feil.

 

Dada kan ikke hylles/hyles nok – dada har engang for alle vist oss nødvendigheten av aktiv kreativ innsats mot verdens falskhet, ondskap og forvirring.

De mål Dada satte seg er ennå ikke innfridd. Med store doser naivitet og glassklart overblikk har dada sådd spirene til håpet om at frelsen ligger klar til utløsing i menneskets bevissthetsliv.

Dada peker mot løsningen, venter på vår tilslutning. På grunnstener lagt av dada bygges engang Verdensslottet. Hallelujada!