Upublisert (1995)

 

 

Figurene

Av May-Irene Aasen

 

 

Det å skulle skrive noe om Guttorm Nordøs kunst er omtrent som å skulle bevise at jorda er flat. Ingenting er som det later til, men la meg nå prøve allikevel.

 

Bildene er meget enkle å se – motiver som kan ligne symboler og tegn. Enkle, men kraftfulle strøk vitner om en indre eksplosiv kraft. Ingenting er planlagt, det som skjer skjer – som om det skulle vært en billedlig automatskrift.

 

Etter noen tusen produksjoner kan man likevel se et mønster. En del detaljer gjentar seg, sånn som splittede tunger, underlig  fottøy og vesner som gjør rare ting med hverandre.

 

Med en ”magisk” og på mange måter barnlig tilnærmelse fyker han løs på en utvalgt bakgrunn som kan være alt fra papir, glass, metall, tre, stein til lerret m.m. og dette med en meget stø og påståelig hånd. Det er som om han løper over  fotballbanen og vet at ballen  kommer til å gå rett i mål. Dette er ikke hovmod, men en ærlighet jeg sjelden har opplevd.

 

Det absurde, og kraften i bildene, er det som jeg tiltrekkes mest av. Alt er på en måte tillatt, og det er ofte slemt, men aldri perverst. Å ha tre hoder, fiskeføtter, og samtidig bite seg selv i halen med ett av hodene mens de to andre hodene gjeiper til verden med splittet tunge, - hva skal man si til noe sånt da? Hurra!

 

Meningen med bildene ligger i din egen fantasiverden og i Nordøs ekspress-ekspresjon,  - jeg tør ikke tenke på hva denne mannen hadde gjort det til her i verden om han ikke hadde blitt praktiserende kunstner.