Anmeldelse i Morgenbladet, 24/5 1996

 

 

 

Korthugd klarhet

av Gard Olav Frigstad

 

 

 

”Nordø er en god gammeldags desperado som handler på vegne av mennesket.”

 

 

 

 

Det er unektelig en fjær i hatten for ledelsen av Henie-Onstad Kunstsenter, når de nå har fått  muligheten til å fremvise en stormønstring av Guttorm Nordøs arbeider. Med denne utstillingen viser Nordø til fulle hvilke muligheter som ligger innen en kunstform som naivt henvender seg til publikum – og som ikke prioriterer et korrekt spill med den ugrunnede kollektive fiksjonen om en historisk basert kunstteoretisk nødvendighet. Nordøs enkle billedspråk krever nemlig, i motsetning til mye annen moderne kunst, ikke at publikum er et rent profesjonelt publikum, som bare kan ”forstå” et verk på bakgrunn av å være oppdatert på moderne kunstneriske produksjoner og deres intrikate selvforståelse.

 

I motsetning til en selvhøytidelig selvbevisst hyperintellektuell kunst fremstår Nordø som en god gammeldags desperado som handler på vegne av mennesket. Det er som om han taler for mennesket og dets mange prosjekter. Med ”menneskets prosjekter” mener jeg ikke noe dypere enn den daglige dont, som er å være på vei mot noe, å ville noe, å skulle noe, å bli noe gjennom å fylle livet med et prosjekt, eller være i en tilstand der man har noe for øyet – mens man samtidig mister seg selv og synet ved å ha noe for øyet. Et av Nordøs prosjekter blir å fremstille begrensningen det ligger i å være noe i det hele tatt.

 

I korthugd klarhet kroppsliggjør Nordø menneskelige tilstander eller bilder på det menneskelige sinn, gjennom sikker simplistisk figurasjon. Sagt på en annen måte: Menneskelige prosjekter eller målsetninger innfanges i en gestalt, som fremstilles som om den er fanget i et prosjekt eller en tilstand. Men det er tale om en positiv måte å være fanget på. For man er fanget og være fanget. Det er jo det som er ekte frihet, har folk som ikke pleier å lyve fortalt meg.

 

Nordøs prosjekt er altså blant annet å se den handlende, eller sinnbildet på den handlende. Med enkle ekspressive elementer trekkes det viktigste frem: øyne (den handlende ser noe); armer (den handlende vil noe); munn (vilje til å oppta i seg, spise, gjøre til sitt, bittet, vilje til å gå ut over seg selv); ben (vilje til å gå utenfor rammen, til et annet sted); kropp (viljen til å være).

 

Og hele denne fremstillingen av vilje vises med omfavnende generøsitet. Det er så å si det tveeggede ved ethvert prosjekt vi får for øyet.

Om du gjør noe, så må du havne i denne situasjonen. Det er dilemmaet i ethvert prosjekt som bokstavelig talt får ben å gå på. Det er som om vi alle er fanget i en drøm, der det vi gjør settes i lys av drømmen; hva vi drømmer om gir oss retning, slik at vi har noe å drømme om og leve for.  Nordø fremstiller mennesket i drømmefigurer, i skikkelsen av sin egen fiende; som et beist eller som urfienden fuglen (dinosaurusens genetiske viderefører). Og det er ingen tvil om at Nordø har rett: Som vår egen fiende er seieren aldri nær.

 

Det er kanskje nettopp derfor alle de aparte gestaltene til Nordø bokstavelig talt forsøker å sprenge rammen de er plassert innenfor. Figurene vil ut av bildets begrensninger. De blir sett, men de vil videre vekk fra stedet der de er sett. De er her, men de vil ikke være bare her. De er seg selv, men de vil ikke bare være seg selv. De ser, men de ser ikke seg selv. Er det mulig å tenke seg en kunst som kunne være klarere?

 

Som kunstner er Nordø nødvendigvis magiker, ettersom han fremstiller noe av intet. Samtidig undergraver han kunstinstitusjonen fra to kanter, som begge er kanter av kunstinstitusjonens selvhøytidelighet. Den ene veien er ved å melde seg ut av den Hegel-inspirerte kunsthistoriske forståelse som underforstås i moderne kunstoppfattelse (hvilket blant annet betyr at kunst er et irreversibelt prosjekt, der det er visse ting som ”må” gjøres, men som bare ”kan” gjøres én gang, som om det finnes noen ting som bare ”må” gjøres, mens andre ting definitivt ikke ”kan” gjøres).

Den andre veien er å knekke fetisjeringen av kunsten gjennom inflatorisk masseproduksjon på avispapir o.l., som dermed fratar kunsten et opphøyet materiale som ”olje på lerret”. Det er ikke uten grunn at Nordø arbeider i alle former, på alle materialer man kan finne, med det hybride Mail Art-tidsskriftet El Djarida; Luna (fullmåne-mappene); ”Box-prosjekt”; fyrstikkeske-miniatyrer; olje på takstein eller på metall eller glass.

 

Kunstneren har også plassert ut en bok besøkende kan skrive beskjeder i. De som etterlater adresse vil få svar av kunstneren.