Publisert i Morgenbladet (5/5 1995)

 

 

Kritikk:

”Grensen for det grensesprengende”

 

Av Gard Frigstad

 

 

 

Morgenbladet tar for seg kritikerens rolle og kunstens mas om fornyelse. I forlengelsen våges en moderat lovprisning av Guttorm Nordø – enkel og umulig å kritisere?

 

 

Når noen begeistret forteller f.eks. om en film, så hører det til sjeldenhetene at fortellingen om filmen i like stor grad evner å begeistre som det å ta produktet i selvsyn. Det er lett å innse hvorfor det i grove trekk må være slik. Når alle krefter settes inn på å lage et vellykket kulturprodukt, så burde man forvente at resultatet blir mere vellykket enn hva en upretensiøs fortelling om opplevelsen av et produkt kan bli.

 

Det samme forholdet gjelder for opplevelsen av kunst, - og formidlingen av denne. Uavhengig av om man inntar en kritisk distansert posisjon til kunstverket, eller motsatt gir seg hen til den deilig ukritiske ekstasen, - så er det åpenbart at en beskrivelse av et bilde alltid må bli noe annet enn det bildet den beskriver. Men selv om en beskrivelse eller en tekst alltid er noe annet enn det den beskriver, så er det ingen umulighet at også en beskrivelse av et kunstverk kan heve seg opp til selv å bli kunst. Den åpenbare sannheten at en beskrivelse av en gjenstand aldri kan bli gjenstanden selv, umuliggjør altså  ikke at en beskrivelse, formidling eller kritikk av kunsten selv kan opphøyes til kunst. Det skjer bare så sjeldent.

 

Fra kunst til begrep

 

På grunn av det faktum at formidlingen av kunst, om den opptrer rent beskrivende eller projiserende, alltid vil være en syntese mellom verket og mottakeren, så forestiller ikke formidlingen av kunst å gi et like ”rent” uttrykk slik kunsten normalt pretenderer. Kritikken av kunst vil alltid inneha en bredere horisont enn kunstnerens smale, skarpe og subjektive fokus. En kritiker har alltid et eller annet begrep – uttalt eller ikke – om hvilken rolle kunsten skal spille. Det han måtte si om kunsten trekker veksel på hvilket begrep han har om kunsten, og oppfattelsen vil komme til uttrykk gjennom teksten eller talen, som toppen av et isfjell. I og med at en kritikers uttrykk er diskursivt, eller begrepsmessig (det er f.eks. ikke selv poesi), så stilles det andre krav til en kritikers begrep om kunst enn til kunstnerens. En kunstner trenger ikke godtgjøre et slikt begrep, det vil bare være gjennom produktet selv at kunstnerens grep om hva kunst er normalt blir fremstilt. Det behøver mao. ikke uttrykkes gjennom en verbal fremstilling av hva kunst er. Det forlanges ikke av kunstneren at han også må være kunst-teoretiker, eller en habil kunst-kritiker.

 

Det å snakke eller skrive om kunst er som sagt noe annet enn kunsten selv (så lenge vi ikke snakker om et lite fragment av skrivekunsten, som f.eks. selvrefererende poetiske verk). For å begynne med den konkrete beskrivelsen av et bilde, så blir det i høyden en metaforisk skisse av bildet, og vil alltid måtte inneha helt andre kvaliteter enn bildet selv. Når det å snakke om kunst selvfølgelig ikke kan utelukkes fra å kunne bli en egen kunstart, er det langt fra regelen: Regelen er at snakket om kunsten har en særegen evne til raskt å forfalle, kritikken har gjerne kort eller ingen holdbarhet, den skriver seg helst inn i forfallets tegn. Her har hovedtyngden kritikere et  kontaktpunkt med hovedtyngden kunstnere: Det er så mange som gjerne vil, men så få som kan. Produksjonsbetingelsene er imidlertid forskjellige: Når en kritiker i dårlig humør vet at det er kunst-mølet som gjør ham nedtrykt, så er fidus-kunstnerens posisjon den motsatte: Han er i lykkerus over å kunne bibringe verden sine fullendte gaver. Oppgaven som produsent og som mottager fortoner seg gjerne ganske forskjellig.

Det er imidlertid bare den som forener disse to oppgavene som kan komme noen vei.

 

Et motefenomen

 

På den motsatte pol av kunstneren som tror alt det han lager er stort, står den barnslige kritiker, eller han som mistror det ”å være kritisk” som i seg selv å være et tegn på oversikt og integritet. Saken er denne: Det ”å være kritisk” har innen intellektuelle kretser ukritisk blitt antatt som den korrekte væremåte. Samtidig som man inntar en kritisk holdning vinner man en distanse og en oversikt som tilsier at man er sitt objekt overlegent. Det behagelige ved dette er at gevinsten oppnås uten at man i realiteten behøver å være overlegen noe som helst. Det ”å  innta en kritisk posisjon” blir et behagelig motefenomen. Det er det samme som en ukritisk anamming av ”hva alle de andre synes er bra”, - hvilket igjen er det samme som at man ikke trenger å ha noe instinkt for hva som er bra. Det er verdt å merke seg at det å  innta en posisjon som ved sin form forteller at den som uttaler seg kjenner feltets mange irrganger, aldri i seg selv kan bli noen godtgjørelse for at en slik oversikt foreligger. Den ukritiske omgangen med det ”å være kritisk” har dessverre hatt ganske andre årsaker og konsekvenser enn den rosenrøde versjonen av den kritiske som den med integritet, selvstendighet, meningers mot, kraft til opposisjon mot det bestående osv.

 

Kunstner eller kritiker

 

Den forholdsvis sanne klisjeen om den surmagede kritiker som et mislykket kunstner-emne, kan være ett eksempel på kritikkens egentlige årsak og produktivitet: Egen inproduktivitet hevner seg ved at verden sees i et forbitret lys. Andres verker sees selvfølgelig i et særskilt forbitret lys. Teoriene om kritikeren som mislykket  kunstner er spesielt populær i kunstnerkretser, ettersom kunstneren blir den produktive og kritikeren den destruktive; kunstneren som en liten gud og kritikeren som en enda mindre djevel; kritikeren blir en frafallen, en ikke-troende, en som ikke tror på seg selv og ikke kan tro på andre, så å si en fallen engel, en som vil overta, men som må fordrives. Kunstneren mener kritikeren er middelmådig siden kunsten ifølge kritikeren er middelmådig. Og hvis dette skjemaet stemmer så må kritikeren få litt rett: Det bør gis større rom for middelmådige kritikere enn middelmådige kunstnere. Kritikeren tar konsekvensen av å være middelmådig, siden han vet hvem han er, mens kunstneren i hans øyne ikke vet hvem han er, og nærmest kan reduseres til et medium. Kunstneren har ikke oversikt over hva han selv gjør, det er  kritikerens gebet.

 

Nå ligger det imidlertid i begrepet kritikk nedfelt en viss nødvendig negativitet, som de i den engelske verden har forsøkt å bortforklare ved at ”critic” er forsøkt gitt en pregning som  ”kunst-teoretiker”.  Mao. skal det ikke ligge noe negativt i uttrykket, det er bare en yrkesbetegnelse.

 

En viss enighet

 

For å snakke om kunst må man imidlertid vite hva kunst er, og dermed må man kunne skille klinten fra hveten, eller kitschen fra kunsten. Nå finnes det selvfølgelig ikke noe klart kriterium her, kanskje bortsett fra en viss grad av enighet, til tross for at det er all grunn til å mistenkeliggjøre grunnene eller årsakene til at det faktisk finnes en enighet.

 

Det vi imidlertid må ha i bakhodet er at kritikken og kunsten gjensidig er avhengige av hverandre. Uten kritikken, ingen kunst, og vice versa. Både kunstneren og kritikeren må ha det til felles at de minimalt må tro at de kan skille hva som er kunst fra hva som ikke er kunst.

 

Vi har nå gjort det kritiske forarbeid som medfører at vi kan uttrykke en kritikk gitt en form som er ulik en kritikk.

 

Minimal form

 

Ikke sjelden blir det påstått at kunsten uttrykker det essensielle eller det vesentlige. Det er vesentlig for kunsten som kunst, at formen er uadskillelig fra innholdet. Skal kunsten gi det vesentlige et uttrykk, må det vesentlige uttrykkes på en slik måte at det ikke finnes et annet uttrykk som kan erstatte nettopp dette; et hvilket som helst annet uttrykk ville være noe annet og uttrykke noe annet. En mann som Andy Warhol prøver å torpedere dette, ved å gjøre narr av kunstens pretensjon, men selvfølgelig vet han godt at han biter seg selv i halen, siden også han gjør noe ”nytt”, noe som ingen kan gjøre etter ham uten å gjøre det etter ham.

 

Guttorm Nordøs kunst er imidlertid i den opprinnelige forstand kunstens kunst: Den er kunsten skåret til beinet, uten pretensjoner om å si noe mer enn hva som må sies. Der sies nok, men ikke mer enn nok. Gjennom å gi det man skal uttrykke en minimal form, vinnes en kunstens fordobling, i – hvordan skal vi uttrykke oss – en slags kunstens kunst, der det som uttrykkes understrekes i sitt økonomiske uttrykk. Hvis man bare uttrykker ”hva som er det vesentlige” kommuniserer man også graden av vesentlighet i det som uttrykkes. Eller for å belyse dette med et kontra-eksempel: Hvis det mest sentrale av hva man vil si blandes med forslitte dagligdagse uttrykk, setninger som ikke kan forlange oppmerksomhet på samme måte som de genuine visdomsord vi alle ønsker oss, så vil sammenstillingen som sådan fortelle oss noe om det hverdagslige i det genuine og det genuine i det hverdagslige. Et rent og kontant uttrykk forteller oss altså noe om og hva vi ikke vil uttrykke noe om.

 

Grenseerfaring

 

Nordø er en mann hvis uttrykk suger kraft fra en balansegang mellom grunn og avgrunn, og innen en slik gange finnes det ikke rom for utenomsnakk. Det er ikke noe poeng i å spinne myter hvis man ikke finner behag i å tro at realitetens hardhet er myk, hvilket er det samme som å anta at en stein pakket i bomull er en myk stein. Det vi snakker om er evnen til å erfare, - hvilket idag er på full retur i vår del av verden – en glemt kunst. Erfaring er alltid grense-erfaringer og erfaringer av grenser, sublimt uttrykt av en amerikansk rap-artist, der han skrytende rapper om hvor tynnslitt han er av alt han har sett. Selvsagt vil alle barna være like tøff som ham, for han er i det minste en desperado, og han truer med at han har vært borti noe som er ordentlig farlig som han stolt proklamerer slik: ”Don’t – push – me – ’cause – I’m – close – to – the – edge…” Vi sier han skryter av å være på grensen til å tippe over, men vi sier ikke at det bare er skryt eller at det bare er noe å skryte av. Det vi sier er at alle gode barns instinkter forteller at i et kontaktløst univers er det bedre med en truende desperado enn ingenting.

 

Desperadoen er nesten like skremmende som kjedsomheten. Det som er interessant med en kunstner av Nordøs kaliber, er hans evne til å kunne si noe vesentlig om menneskets betingelser, på en måte som ikke sier for mye, og som ikke forfaller til følelsesmessig betinget makt, hvilket er den påtrengende patos' strategi. Vi snakker om en effektivt utført ekspressiv balansegang.

 

Nok er nok

 

Nordø er effektiv, når man har mye å si er det ikke tid til ornamenter, da er det telegramstilen som gjelder. Telegramstilen forteller fakta. Vi snakker om en minimalisme eller en primitivisme som uttrykker noe sant. Når vi sier ”primitivt” her, så mener vi ”enkelt”. Det primitives motsetning, det komplekse, vil være ”mange enkle ting satt sammen”. Det komplekse vil mao. være mindre oversiktlig, og meningen i et komplekst uttrykk vil være mindre klar. Det primitive er mao. et mer risikabelt prosjekt, som gir rom for et sterkere uttrykk, der bildene så å si er tekstet med usynlige  og pseudo-psykopatiske undertekster som sier: ”sånn er det”, eller ”har jeg uttrykt meg klart nå?” I denne sammenheng er det ikke rom for noe overflødig. Her er alt som ikke betyr noen ting skåret bort. Mangelen på det overflødige forteller om nødvendigheten av det vesentlige. Det er hva som kan kalles ren mening eller rent uttrykk. Et rent uttrykk krever en sikker hånd, hvor det med sikkerhet er gitt rom for feil, feil som forteller hva som er meningen eller hva som gjør noenting. Hvis streker ikke møter hverandre, betyr ikke det at de ikke kan møte hverandre, men at man skal se at det som er, er tilstrekkelig for å se. I en tid hvor nok aldri er nok, hvor det ikke finnes grenser, hvor brorparten av kunstverdenen fremdeles lever i en nostalgisk tro på grensesprengningens metafysikk, er det en lettelse å se en mann som med et lino-snitt kan vise oss hva som er nok.

 

”Det nye”

 

Idéen om at det er så mange grenser som skal sprenges glemmer at enhver idé eller konsepsjon, kunstidé eller hvilken som helst annen idé, må ha en grense for overhodet å være en idé eller konsepsjon. Protesten mot det man oppfatter som f.eks. borgerlig kan ikke være noen kontinuerlig prosess så lenge man ikke fastholder hva det skal innebære å være borgerlig. Idéen om kunsten som grensesprengende er i seg selv blitt en hemsko, siden den selv ble en borgerlig ideologi. Hvorfor kunne vi ikke heller gi kunsten det fokus ”å få øye på noe”? Idéen om det grensesprengende er idag en foreldet historisk tvangstrøye, hentet fra perioden 1890 til den historiske dadaismen og surrealismen på slutten av tyve-tallet. Blant annet fordi surrealismens drømmer er blitt dagens sannheter, så er vi for lengst modne for noe annet enn den borgerlige fasade som idag gjemmer seg bak det tomme pjattet om at ”kunsten skal være grensesprengende”. Legg merke til hvordan snakket om å være grensesprengende er blitt en engasjements- og innholdsløs talemåte, en tenkningens sovepute og energiens tvangstrøye, hvilket er den umiskjennelige effekten av selvhøytidelig og innholdsløst preik.

 

Å være menneske

 

I Nordøs arbeider finnes det ikke noe ferniss å gjemme seg bak. Snakket om det grensesprengende er selv blitt et eksempel på et ferniss, siden den er blitt en tom kategori for ”det gode”. Når man lurer andre i denne bransjen lurer man alltid seg selv. Alle vet at betingelsen for at et tåkeslør skal fungere omtåkende, er at det ikke fremstår som et tåkeslør. Tåkesløret må fremstilles som realiteten eller som klarheten selv.

 

Nordøs risp er i liten grad hemmet av tåkens tyll. Lenger unna en polstret bomullsverden kommer man ikke. Når det komfortable ikke lenger er komfortabelt er man moden for et møte med Nordø. Vi snakker her om formidlingen av ren følelse i billedlig form. Eller: Ren opplevelse gitt et uttrykk. Hvert bilde er et uttrykk for en menneskelig situasjon, en menneskelig tilstand, et modus å være i. Et modus å være i kan oppleves fjernt eller nært en selv, men såfremt en måte å være på ikke fremstår som annet enn det den er, kan den aldri kritiseres for ikke å være seg selv, eller for å forråde seg selv,  men bare for å være annerledes. Og hva ville en slik kritikk kunne bety?

 

Guttorm Nordøs bilder er en fastholdelse av hva det er å være et menneske. Eller: Et spørsmål om ikke å glemme hva et menneske må igjennom for å bli et menneske. Det å være et menneske er å slåss for å være et menneske. Derfor er det dyre-gestaltene som viser oss hva vi er og hvem vi er.

 

For hvis kunsten ikke sier noe om oss, eller til oss, hva sier den da, eller hva er den da? Et uttrykk fra noen som ikke henvender seg til oss?