Publisert i ”Folk & Røvere” (Trondheim, 1990)

 

Kunsten er håpløs, og plages stadig av hodepine, utløst av alt skvalderet omkring dens vesen

 

Guttorm Nordø

  

Kunsten eller kunstneren har lite å gi eller si folket, den store massen. Folket vil heller ikke vite av kunsten, for luftslott har de hatt evig nok av. Kunstneren arbeider for at mennesker med god oppdragelse og solide bankkonti skal få se at andre er mer kreative enn de selv er.  Disse menneskene, de veloppdragne, oppsøker de hemmelige rommene, galleriene, for å møte likesinnede, andre kultiverte mennesker. Sjelden trer noen inn i galleriene for å møte kunsten.

 

Dengang kunstnerne kunstet for kongens hoff og adelens husholdninger, var rollene definerte. I dag benektes det at situasjonen er den samme. Kunstneren er en snobb, som ikke ønsker å la uvitende, ukultiverte representanter fra folket komme i kontakt med sitt livsverk – for de kunne komme til å stille pinlige spørsmål: ”Hva? Hvorfor?” Kunstneren er dypt reaksjonær, selv om han ynder å oppfatte seg stikk motsatt.  Hvis hun ønsker en forandring,  skal den finne sted innenfor gamle rammer.  Jeg ser ikke store håp for kunstnerne – særlig ikke når det gjelder å øke interessen for sin virksomhet.

 

Samfunnet er ikke laget for kunstnere, dét er klart: 90% av de kunstutdannede ender opp i andre yrker, eller i jevn trafikk inn og ut av sosialkontorene. Først og fremst fordi kunsten er så til de grader overpriset. For det andre foretrekker folk flest å handle skinnsalonger, videoer, stereoanlegg, biler, nye garderober.

I nedgangstider, når folk ikke lenger raser rundt og forbruker penger på luksusartikler, merkes en stigende interesse for kunsten – da kommer også beklagelsene over at folk ikke kan kjøpe kunsten de så gjerne ville ha hatt.

 

Kunsten er umulig å ta med hjem, og er samtidig et sinnssykt marked. Noen tenker kanskje: Hvis flere var villige til å kjøpe originale kunstverk, ville også prisene ha sunket dramatisk. Hva med å vende tanken, å senke prisene først? Slik det er nå, kjøpes kunst bare av de rike, og av offentlige samlinger, hvor arbeidene effektivt blir konservert, katalogført og stuet langt vekk i magasinene: en fin metode til å utradere verker fra samtiden. Selvsagt trenger kunstnerne også penger, men dette blir som om vi får betalt for å fjerne våre arbeider fra virkeligheten. Skal vi først usynliggjøre kunsten, må flere offentlige samlinger opprettes. –Hva med alle ropene om å bringe kunsten ut til folket, inn i offentligheten? Var det bare floskler, egentlig ikke ment slik det ble sagt?

 

De fleste av oss slipper å bli fralurt våre verker mot kontante erstatninger. Fremtiden for våre verker (som vi så samvittighetsfullt lagrer i atelierene og loftsbodene): Innen 10-50 år går de med i dødsboene. Enten havner de på kommunens søppelfylling, eller de blir forsøkt solgt gjennom bruktbutikker og loppemarkeder, men til og med der, i det posthume, blir det vanskelig å få noen sus over omsettingen, til tross for at prisene (inflasjonen tatt i betraktning) er sunket med inntil 96%.

Fordi vi gjemte unna våre verker mens vi levde, ikke lot noen få se dem utenfor galleriene/atelierene; fordi vi priset dem urealistisk høyt, i håp om at en rik samler eller bekjentskaper innen innkjøpskomitéene en gang skulle fatte interesse for dem.

 

Selv om kunstneren er den kanalen tiden uttrykker seg igjennom, er det verst når det gjelder utbredelsen av kunstformene i samtiden – det å stimulere til medlevelse og opplevelse. Forbudet mot å skape håndheves nådeløst av elitistene; kunstnerne, forfatterne, kjennerne og monopolistene vil beskytte sin kunst mot den inflasjon en massedeltagelse ville gitt:  De vil  ikke du skal gripe det første og beste instrumentet som tiltrekker deg. Disse fagorganiserte løgnerne vil holde deg nede i en udefinerbar skam, avskåret fra kreativitet: Forstå at kunsten er forbeholdt de utvalgte få, de dannede og utdannede.

 

Sann kunst hører til hos dem som ut fra sin egen puls og forestillingsverden, gjennom sitt livs kraft og følsomhet vil uttrykke seg. Alt hva mennesket skaper, i oppriktig lengsel etter å uttrykke noe personlig gyldig, eller av nødvendig erkjennelsesmessig art, dét er kunst. Og her kan man ikke skille mellom profesjonelle og amatører, det tidsriktige eller det sære.  Pulsen og nødvendigheten er avgjørende.

Alle kunstarter har sine motstykker og vrengbilder i samfunnslivet; i underholdningsindustrien og i de ”populariserte uttrykk”: Kunst kontra underholdning. Motivene og hensikten angir skillet: Noe skapes for å underholde eller tilfredsstille et publikums definerte behov; og noe annet for å lete i seg selv etter et individuelt uttrykk.

 

Underholdning hjelper til å holde kjedsomheten stabil. Underholdning er forførelsens kunst – sjelden utført for å engasjere eller stimulere til forhøyet følsomhet og akselerert tankegang.  Forførelsens kunst rommer ikke bare kulturelle uttrykk, men også politikken og massemedia

(- om de to sistnevnte har særlig underholdningsverdi er derimot uvisst).

 

Folk vil ha underholdning, ihvertfall fremfor kunst. I almenhetens øyne står kunsten ribbet tilbake; som uforståelige utslag av hobbies, eller som aktiv arbeidsledighet, livsfjernt og lite matnyttig. Likevel er kunst kjernen og kraften:

Kunst er søken, fra inderlighet til ytterlighet. Underholdning er søking, hunder imellom.

 

Men, hva gjør kunstnerne (gjør kunstnerne?)? Ingenting.

Og hva gjør de andre kunstutøverne: forfatterne, musikerne, skuespillerne, filmmakerne, fotografene, danserne, arkitektene? Dette er det ikke vanskelig å svare på, for de gjør heller ingenting, eller det vil si: - - Forfatterne skriver for seg selv og for en fremtidig makuleringsmaskin eller papirgjenvinningsbedrift. De av dem som ikke har vært store fjernsynskjendiser, politikere eller spioner, kan i det heldigste oppnå en plass i en kommunal bibliotekhylle, der boken deres blir dratt frem i 20-årsintervaller. Forfatteren er like synlig som den berømmelige sjøormen på bunnen av Skottlands innlandsdyp.

- Musikerne har forlagt sjelen en gang for lenge siden og siden henfalt til en slags pseudoreligiøs virksomhet; i jakt på hysteri, stjernestøv, og med perfeksjonismen som eneste utøvende mål.

- Skuespillerne er håpløse, men fremfor alt kunstige, også i det daglige: Yrket har gjort dem schizofrene, men den gjentagne utøvingen av yrket holder dem også ute fra asylene.

- Filmmakerne har lukket øynene for de enkle midler, og har henfalt til samme sjelløse mani som musikerne: gigantomaniet, jakten etter stjernestøv og millionbudsjettfinansører (perfeksjonismen eter filmsjelen).

- Fotografene bruker kameraet som et redskap til å skape avstand, ikke nærhet, med. De begynner å få status som billedkunstnere, men bidrar kun til forflatningen av bildet, gjennom sin fornektelse av innhold, liv – og også her: en hemningsløs dyrkning av teknikk og perfeksjonisme.

- Danserne har omsider senket fotbladene ned fra de umenneskelige tåspisstrinnene, men de er koreografert og ledet på avveier av folk som burde ha aktivisert barnehager istedenfor å ødelegge artistisk søkende menneskers omdømme. Dansen er ikke lenger en selvstendig kunstform -– kun en mixmax av halvstudert teater, innholdsløs performance og oppvarmingsøvelser.

- Og arkitektene, som liksom skulle sole seg i vissheten om at arkitekturen er alle kunsters mor? I det siste århundret har ikke et mer  løgnaktig utsagn eksistert. Skal det først erkjennes at alle kunstformer har sine vrengbilder, våger jeg å påstå at byggekunsten kun finnes i sitt eget vrengbilde.  Pur innholdsløshet og bastant tomhet.

 

Hva er da ekte? 

Bildet er ekte. Og bevegelsen, tonen, objektet, rommet, ordet, følelsen og fremførelsen. Men, oftest bare på et idémessig plan. Derfor: Den sanneste kunst er illusjonskunsten. – Kan ikke det ekte trylles frem, i et stort trick?