Upublisert,2001

 

Idioten

 

Guttorm Nordø

 

 

 

På vei hjem fra skolen stod Idioten bak Trostad-hjørnet og spanet på oss, hadde tydeligvis bestemt seg for å ta en av oss - hvem visste vi ikke. Han trodde nok han hadde tatt på seg en usynlighetsdrakt, sånn som han fulgte oss med blikket, nesten helt åpenlyst. Det var slutt på de tidene da han prøvde å lokke oss smågutta med sjokolade og kjærlighet på pinne, særlig nå, etter vi fikk høre hva han gjorde mot Dropsen bak skoleskuret. Nå virket det som han hadde bestemt seg for å gå rett på sak, han var ute etter å skremme vettet av oss.

Vi hadde snakket ofte og lenge om hvilke hevnaksjoner vi kunne ty til mot Idioten. Han var nesten voksen, men selv om vi såvidt hadde begynt på skolen måtte vi vel kunne banke ham, hvis vi gikk sammen om det? Alle på én gang, som en bisverm, eller en soldaterhær. Faren til Trond hadde et gevær i skapet hjemme som han brukte under harejakta, dét kunne vi sikkert lure oss til å låne. Samtidig kunne vi ta med spretterter alle mann, lade dem med blykuler og fyre løs. Eller kanskje lage en fyrstikkbombe og putte den oppi sykkelveska hans. Idiotens sykkel stod ofte utenfor godterikiosken mens han selv var inne hos Tobakks-Larsen og “hjalp til”. Han skrøt støtt og stadig av hvor flink han var til å hjelpe Tobakks-Larsen. Pøh! vi hadde hørt nok av rykter og samtaler mellom de voksne, til å skjønne hvilken “hjelp” Larsen hadde bruk for fra de store gutta som rekte inn og ut av sjappa hans. Hver gang vi spurte hverandre om hva som var likheten mellom kjøttkakene hjemme og Tobakks-Larsen, så hadde garantert en av oss svaret klart før spørsmålet var ferdigstilt: “Begge lå og svømte i en tjukk brun saus!” Tobakks-Larsen var en gammel møkkete gris, det rant brun tobakksaus nedover hele kroppen hans og dessuten luktet han verre enn grisefjøset på landet. Og Idioten, han var dummere enn en idiot, der han stod og gjorde seg viktig hver gang vi måtte inn og handle godteri fordi vi ikke gadd å løpe helt bort til Narvesen-kiosken. Hvem hadde gitt ham lov til å lugge og klype oss, dytte og ‘liksomslå’ oss - ja, ikke at de liksomslagene hans ikke gjorde vondt nok, langt ifra, blåmerkene og gulflekkene hadde det med å sprette opp på overarmene våre hver gang vi var så uheldige å komme for nære Idioten. Det var han selv som sa at han slo på liksom, at han bare ville se hvor tøffe vi var!

Og nå hadde han lagt seg i bakhold igjen! Klar til å gyve løs på oss.

Jeg husker ikke hvem av oss som fant på det, for det var ikke avtalt i det hele tatt, det bare ble sånn av seg selv, men ihvertfall så stoppet vi plutselig opp, en tyve tredve meter fra gatehjørnet der han stod og spionerte på oss. Vi lot som om vi hadde oppdaget noe veldig spesielt og spennende i rennestenen der. Kanskje det var Trond som stoppet først? Ihvertfall, når jeg tenker meg om, husker jeg at han dro meg i ranselen og hvisket noe inn i øret mitt, og da stoppet jo hele gjengen så klart.

Det bare skjedde av seg selv, som om vi hadde trent på det i dagevis - vi bøyde oss ned og ropte ivrig til hverandre, “Jøss! næmmen se der da!”, høyt, sånn at vi visste at Idioten hørte oss. “Nei, å! den var fin, så stilig da!” og lignende ting. I virkeligheten lå det ingenting der i rennestenen som vi kunne finne på å kalle fint. Det som lå der var rett og slett en haug med steiner, ganske alminnelige gråsteiner i forskjellige størrelser.

I en tett klynge, med ryggene vendt mot Idioten, begynte vi å plukke på steinene, samtidig som vi fortsatte de begistrede utropene for full styrke. Vi så inn i øynene våre at noe var på gang, en slags ubestemmelig bestemmelse som holdt på å forme seg. Et merkelig alvor. Jannert, tror jeg det var (hvis det da ikke var jeg), sa det, “Vi tar den steinen vi liker best og går tilbake den veien vi kom.” 

Vi reiste oss krumbøyde, andektige, med en stein hver trykket inn mot brystet, og begynte å hviske tull og meningsløse ord til hverandre. Trond ledet an, motsatt vei av den vi kom, tilbake mot skolen. “Hvisk-hvisk-tisk, abrablablabla.”

Det var den stilleste gata jeg noen gang har opplevd, stillere enn en søndag morgen i skoleferien. Gata manglet ikke bare lyder, det var også som om den var blitt helt ubevegelig, som et fotografi vi hadde forvillet oss inn i. Som en film, ikke en vanlig film, nei, en luktefilm var det, når jeg tenker tilbake. Fuktige lukter, jern og jord, melk og middag, alle luktene så annerledes og skarpe!

Vi hadde ikke lusket mange skrittene av gårde før vi skjønte at Idioten måtte være sprekkeferdig av nysgjerrighet. Jeg kastet et blikk over skulderen, oppdaget at han hadde tatt et skritt fram, ut på fortauet. Om litt ville han legge på sprang etter oss, såpass skjønte jeg. Derfor hveste jeg, “Han kommer! Løp!!” 

Hele gjengen i vill fart, som om startskuddet var stemmen min og alle bare hadde ventet på den. Rundt hjørnet, inn i smuget bak billakkeringsverkstedet, over gårdsplassen, over det lave gjerdet, alle gutta i samlet tropp, som om det gjaldt livet. Idioten var rett bak oss nå, dét var ingen i den minste tvil om. “Skraphandler’n!” ropte en av oss. Yes! bare rett over den lille, gamle parken nå, så ville vi være inne på brom-tomta, der det var flusst av steder å gjemme seg.

Trond, Jannert og jeg stupte inn av porten, tre i bredden, og videre inn på tomta. Det var ingen sak å spurte idag. Vi var heldige som hadde så lette ransler, nesten tomme, på grunn av halv skoledag, gym og kosetime.

“Tormod! raska på!” ropte Jannert fra der vi søkte dekning bak en skrotstabel. Tormod hadde som vanlig sakket bakut, han hadde aldri vært særlig god til å springe. Der kom han heseblesende inn på tomta, tomhendt og rød i trynet. Og rett bak ham: Idioten, med et aldeles ubeskrivelig uttrykk i ansiktet. Tormod vrælte i dødsangst og Idioten ulte som en tåkelur, “Stopp, din jævel! Drittunge! stopp, få se hva du har der!” Helt desperat. Det gikk frysninger nedover skallen min. Blikket til Tormod da han så meg titte fram bak skraphaugen var noe av det ynkeligste jeg noen gang har sett. 

I samme øyeblikk satte Idioten inn en rugby-takling og begge rullet rundt på den skitne bakken. Idioten hylte i fistel nå, helt fra seg, “Hvor ble det av de andre!? Få se hva dere fant!”, han hadde tydeligvis ikke oppdaget oss, der vi stod og skalv, livredde for hva vi hadde utløst. Alvoret. Ikke planlagt. Ingen visste hvorfor. Jo, vi visste det, alle visste at Idioten plaget alle dem som var mindre enn ham selv. Alle visste det. At han var den største jævelen i nabolaget. Vi visste det. Dropsen visste det iallfall.

Men nå var han annerledes, mye skumlerere enn vi hadde visst, der han satt overskrevs på stakkar Tormod, siklet og skrek og ristet i ham, så hodet til Tormod ble slengt fra side til side, “Si det! Si det, si det!” Nå var han ikke bare idiot lenger. Nå var han det galeste vesenet jeg hadde sett. Som et vilt dyr. Skogen, Trollet, Afrika.

Herregud, for en redsel! Trond, Jannert og jeg slengte lynraske blikk fram og tilbake, fra den forferdelige scenen, og til hverandre. Alt gikk så utrolig fort. Idioten pustet og peset og slengte Tormod over på magen og rev av ham buksa, dro den helt ned til støvlene. Tormods spinkle rumpe lignet på det lakenet i Omo-reklamen på kino, der den lyste som et hvitt punkt på den høstbrune bakken. Idioten fiklet med sin egen bukse, åpnet knappen og glidelåsen, begynte å vrikke den ned over lårene sine. Satte seg ned på huk.

Trond så på Jannert, Jannert så på meg, alle tenkte det samme: “Dropsen!” Historien til Dropsen, som han ikke hadde greid å fortelle oss helt ferdig, om at Idioten var mye verre enn vi visste.

En av oss utbrøt, “Han dreper Tormod!” Igjen var det som om vi hadde trent til akkurat denne dagen hele livet. Trond og Jannert holdt fremdeles på steinene sine. Jeg hadde slengt fra meg min da vi sprang gjennom smuget, men ved føttene mine lå en jernstang. Denne gang var startskuddet ingen stemme, men helt lydløse, enige blikk. Vi styrtet mot Idioten i fullt firsprang.

To steiner og en jernstang. Tidligere på dagen, i gym-timen, hadde vi spilt dødball.

Lukten av høst er lukten av jern og blod.