Jeg vil være kalif istedenfor kalifen!”

eller

 Historien om min rekordkorte karrière som redaktør av Billedkunstneren

 

(opplevd og fortalt med egne ord av Guttorm Nordø)

                                                                                                        Oslo, 3. mars 1999

Historien starter for litt over ett år siden, idet Hans Martin Øien (medlem av det daværende sentralstyret i NBK samt AU) plutselig er i telefonrøret. Han forteller at redaktørstillingen i Billedkunstneren snart skal utlyses, og foreslår at jeg burde søke den.

Dette er et forslag han har kommet frem til etter samtaler med Ingunn Hvalø Hansen (også styre- og AU-medlem). Begge to har fulgt med på hva jeg har gjort opp gjennom årene som kunstner, skribent og ikke minst som redaktør av tidsskriftet El Djarida. Fordi de liker og respekterer min innsats som publisist og hva jeg har fått til innenfor feltet kunst og trykksaker, oppfordrer de meg til å søke den ledige stillingen i Billedkunstneren.

Min umiddelbare reaksjon til forslaget er en viss skepsis - jeg føler at jeg har mer enn nok med mine egne prosjekter for tiden, og dessuten blir skepsisen litt forsterket av at jeg har fått nyss om store uenigheter og intriger innad i NBK-organisasjonen.

Jeg forstod det slik at styret var misfornøyde med den retning Billedkunstneren hadde tatt, og at de hadde tiltro til at jeg kunne skape noe mer interessant ut av bladet hvis jeg fikk redaktørjobben.

Min første reaksjon var som sagt “Nei, dette vil jeg ikke involvere meg i, jeg har hverken tid eller kapasitet til å fylle denne funksjonen.”

Styrets neste forslag til meg var da at jeg kunne gå inn i Billedkunstneren som et ordinært redaksjonsmedlem, siden det på dette tidspunkt var en person for lite der (som kjent er det sentralstyret i NBK som velger redaksjonsmedlemmer, og også ansetter redaktør etc.).

 Dette forslaget likte jeg bedre. Etter en liten betenkningstid sa jeg ja, og gikk fra og med nr.2-98 inn som medlem av redaksjonen. Jeg tenkte “det skader ikke å prøve. Kanskje blir det rett og slett morsomt å gjøre noen intervjuer som blir lest av nesten alle kunstnere i Norge”.

Jeg tenkte også at jeg samtidig ville få anledning til å “se an” situasjonen og finne ut om det likevel ikke kunne la seg gjøre å få igang noen små forandringer i Billedkunstnerens profil.

 Idéer har jeg alltid hatt flust av. Jeg begynte straks å lansere dem. Her er noen av de jeg slang på bordet:

- Hvorfor ikke samle alt det fagpolitiske stoffet i egne bilag, gjerne i tabloid/avistrykk; eller fotokopiert på billigste måte, stiftet i toppen og vedlagt de enkelte utgaver av Billedkunstneren?  (Jeg har aldri likt synet av dette stoffet på trykk i et påkostet tidsskrift; saksdokumenter har stort sett liten interesse for den vanlige leser/medlem, de vanskeliggjør tvertom opplevelsen av selve åndsinnholdet i bladet, det kunstneriske, som tross alt er det viktigste for de fleste av oss.)

- Hvorfor ikke lage et nytt format, en ny profil, gi bladet en ny tittel og få det lagt  ut for salg gjennom Narvesen og andre relevante utsalgssteder? (Slik ville vi kanskje kunne opparbeide en forhøyet interesse blant enkelte utenforstående for kunsten i samfunnet.)

- Hvorfor ikke finne profesjonelle artikkelforfattere og skribenter fra utenfor kunstmiljøet, både norske og utenlandske? (Dét ville gjort presentasjonene annerledes: å få folk med “friske øyne” til å tolke saker og ting for oss.)

- Hvorfor ikke invitere andre kunstnergrupper til å samarbeide om ett felles nummer i året? (Jeg tenkte her på kunsthåndverkere, scene-kunstnere, fotografer, forfattere, musikere m.fl., som alle utgir sine medlemsblader og samtidig deltar i samfunnsdebatten, men på hver sin kant og isolert fra hverandre. Vi kunne sikkert hatt mye å lære av hverandre; utveksling av erfaringer fra møter med myndigheter og publikum; hvordan kommunisere med medlemsmassen etc. Og ikke minst: for å bringe kunst- og kulturarbeidere tettere sammen, oppdyrke forståelsen av at vi er av “samme rase” selv om vi befatter oss med ulike kunstneriske uttrykk.)

Dette var noen av forslagene jeg lanserte. Nå i ettertid er det morsomt å se at flere av dem virkelig blir satt ut i livet. Det eneste skår i gleden, for min del, er at de lanseres som egne nyvinninger av det nåværende sentralstyret og den nye redaktøren.

 Den gang for ett år siden da jeg plutselig ble redaksjonsmedlem av Billedkunstneren, kunne jeg ikke unngå å legge merke til den direkte usunne stemningen som rådet i redaksjonen og i huset ellers. - Når det gjaldt Billedkunstneren, så hadde siste redaktør sagt takk for seg like før, for å gå inn i en ny jobb utenfor organisasjonen.

I mellomtiden (til ny redaktør ble ansatt) var det bestemt at daværende styreleder (Kirsti Grotmol) skulle være redaktør for annethvert nummer: Hun skulle redigere de fagpolitiske utgavene, og redaksjonssekretær Jan Walaker skulle fungere som redaktør for de “vanlige utgavene”, dvs. de kunstfaglige, som de ble kalt.

Disse to “redaktørene” så ut til å være uenige i ett og alt. Jeg vil ikke prøve å fortolke eller videreformidle min oppfatning av denne situasjonen, men den var tydeligvis oppstått på grunn av “turbulensen” internt i NBK, der to (eller flere?) parter stod steilt imot hverandre: intrigene, med derpå følgende utspill både overfor medlemsmassen og i media, virket å være mange og (for meg) uforståelige.

- Jeg må innrømme at jeg selv - påvirket av min nyervervede skrivekløe og av informasjon fra Hans Martin Øien m.fl. - gikk til det skritt å publisere en kronikk i Morgenbladet, der jeg harselerte litt over kunstlivet i Norge, NBK og den pågående medie-krigen. I et avsnitt av denne kronikken kom jeg også til å forsvare det sittende styret, noe jeg i etterkant har måttet tåle mye “skjult pepper” for (jeg ble tydeligvis oppfattet som en kollaboratør, sammensvoren med det sittende styret).

 Som dere vet, kom det hele til en foreløpig kulminasjon, på det ekstraordinære landsmøtet holdt i april ifjor. Der løste konfliktsituasjonen seg på en velkjent måte: skyld og ære ble rikelig fordelt - seierherrer og tapere ble ettertrykkelig definert. Seierherrene skriver som kjent alltid den korrekte versjonen av historien, så, rett og slett...the rest is history.

(Personlig har jeg alltid holdt meg utenfor det fagorganiserte kunstlivet - med unntak av ett år, i 1988, da jeg var passivt medlem av UKS og NBK. Det lille innblikk jeg fikk, gjorde meg temmelig forbauset, nærmest sjokkert, uten at jeg vil gå nærmere inn på dét her.)

 La meg heller få fortsette med Historien om min rekordkorte redaktørkarrière:

Jeg trivdes som redaksjonsmedlem, eller riktigere: jeg trivdes med å intervjue kunstnere som hadde noe de ville si, kunstnere som var reflekterte og ikke befengte med svada og lettvinte syn og forklaringer på sin virksomhet.

 Etter hvert som jeg trivdes bedre og bedre i jobben, begynte jeg så smått å leke med tanken på likevel å søke redaktørstillingen. Jeg kom frem til at det kunne la seg gjøre, at det var verdt det, å bruke ett år eller to på bladet (stillingen var også bare på halvtid, så jeg mente det kunne gå an å kombinere den med mine andre kunstneriske aktiviteter). - Et annet vektig moment for at jeg bestemte meg for å søke, var at redaksjonssekretæren  (den personen i en redaksjon som en redaktør er dypest avhengig av å jobbe tett og godt sammen med) og jeg så ut til å fungere brukbart sammen (i det minste virket det slik).

 Etter at den ledige redaktørstillingen ble utlyst i Billedkunstneren 2-98, bestemte jeg meg altså for å søke den. Jeg laget en søknad jeg kunne være bekjent av, sendte den inn og håpet på det beste.

 Redaktørsøknadene ble behandlet på Sentralstyrets siste ordinære styremøte, og jeg ble enstemmig tildelt jobben (senere fikk jeg vite at dette faktisk var første gang styret hadde stått enstemmige bak et vedtak).

 Men, fikk jeg jobben? Nei, for nå begynte de virkelige forviklingene (som i en dårlig regissert, absurd såpeopera).

 (- Før jeg går videre, vil jeg opplyse om at jeg nedenfor ordrett vil gjengi søknaden min, samt flere brev og faxer som ble utvekslet mellom meg, det nye styret, administrasjonen, Billedkunstneren, og avtroppet styremedlem Hans Martin Øien.)

 Nei, jeg fikk aldri tre inn i den stillingen jeg var ansatt for å fylle. Hvorfor ikke, det kan jeg bare gjette meg til, men i ettertid tror jeg at det må ha forekommet et avansert renkespill, i regi av det nye sentralstyret (muligens i samarbeide med andre krefter innen organisasjonen og i Billedkunstneren), som åpenbart sterkt mislikte alt hva det avsatte styret hadde foretatt seg.

 Før jeg gjengir søknaden og korrespondansen, vil jeg understreke noen viktige punkter:

- Jeg søkte på en offentlig utlyst stilling, og fikk den.

- Søknadene ble formelt behandlet av et lovlig valgt, fungerende sentralstyre, på  et ordinært styremøte. (Jeg understreker - et ordinært styremøte, selv om dette møtet var berammet til dagen før det ekstraordinære landsmøtet. )

(Min søknad, datert 10.4.98:)

 Jeg søker herved jobben som redaktør for Billedkunstneren.

JEG ER:

- 38 år

- billedkunstner (maler, grafiker m.m. - Se den vedlagte CV’en)

- dessuten musiker, skribent og (tidvis) organisator av utstillinger og andre kunstbeslektede prosjekter.

 JEG HAR:

- erfaring med tidsskriftutgivelser, bl.a. giennom 12 år som redaktør (eller: enmannsredaksjon) for det internasjonale bladet El Djarida.

- gode kontakter blant skribenter, både her hjemme og utenlands.

- vært redaksjonsmedlem av BK (siden 2-98) og har fått et ganske godt innblikk i forholdene.

 JEG VIL:

- jobbe for et ekte mangfold i stoffet som presenteres i BK, og særlig gå inn for at bilde-delen av bladet oppvurderes.

- gjennom et nært samarbeide med redaksjonssekretæren, redaksjonsmedlemmene og andre involverte, jobbe for at Billedkunstneren blir et blad å regne med også utenfor NBK’s medlemsmasse.

 Vennlig hilsen, Guttorm Nordø.

--------------------------------------------------------------------------------------------

- På kvelden den 23. april mottok jeg to faxer. Den ene var adressert til meg:

 Styret i NBK har i styremøte i dag ansatt deg som redaktør i Billedkunstneren fra dags dato.

Vennlig hilsen, Kirsti Grotmol (styreleder).

 - Den andre faxen var adressert til NBK:

 Sentralstyret i NBK har på sitt styremøte 23.4.98 vedtatt å ansette Guttorm Nordø som redaktør i Billedkunstneren fra dags dato. Vedtaket er enstemmig.

Kirsti Grotmol (styreleder)

--------------------------------------------------------------------------------------------

 Etter å ha summet meg, ringte jeg redaksjonssekretær Jan Walaker for å meddele ham nyheten. Til min forundring reagerte han med vantro og stor indignasjon: “Hva! Hvordan kunne styret gjøre dette! Dagen før landsmøtet! Dette er ikke riktig, de er jo stilt i mistillit og er allerede blitt bedt om å fratre på landsmøtet imorgen. Dette går ikke an!”

 Og dermed var rabalderet igang: den initiativrike redaksjonssekretæren benyttet  tiden på landsmøtet dagen etter til korridoragitasjon: redaktøransettelsen var en ulovlig avgjørelse fra det avsatte styret, osv.

 Billedkunstneren skulle egentlig hatt redaksjonsmøte den 29. april, og i dagene før hadde jeg flere telefonsamtaler med Walaker, der han gang på gang pukket på at min ansettelse var “ulovlig og ugyldig” og krevde at jeg måtte trekke meg. Til slutt avlyste han hele redaksjonsmøtet, med begrunnelsen “det blir bare krampe å planlegge et nytt nummer slik tingene står nå. Du trekke deg!”

Den dagen redaksjonsmøtet var berammet til, holdt Walaker likevel et møte, skulle det vise seg, med Bo Krister Wahlström; - Billedkunstnerens fjerde redaksjonsmedlem (som jeg tidligere ikke hadde møtt, hverken på redaksjonsmøter eller i Billedkunstnerens kontorer. Wahlström var på den tiden formann i UKS, og meget aktivt ute i mediene med angrep på det avsatte styret).

Wahlströms og Walakers eget lille redaksjonsmøte resulterte i et skriv til det nye sentralstyret (som de for sikkerhets skyld undertegnet med: “hilsen redaksjonen (min uthevelse) i Billedkunstneren”.)

 - Dette skrivet var de greie nok til å faxe over til meg også (deres fungerende, men ikke godtatte redaktør). Skrivet er slik (datert 29.4.98):

Til sentralstyret i NBK

Vdr: Redaktørstillingen i Billedkunstneren

 14. april var søknadsfristen til redaktørstillingen i Billedkunstneren.

Dagen før landsmøtet, 24.april, ansettes ny redaktør av det avgående styret.

Dette skjedde på tross av at redaksjonen hadde anmodet at dette var en så viktig avgjørelse at den burde bli tatt av det nye styret.

 Vi mener denne avgjørelsen burde annuleres da den ikke er gjort etter riktige ansettelsesprosedyrer. Billedkunstneren er organisert direkte under administrasjonen. Daglig leder var ikke tilstede da den endelige ansettelsen ble vedtatt og redaksjonen ble ikke rådført.

 Handlingsmåten i en så viktig sak er direkte skadelig for vårt blad i henhold til tillit overfor lesere og bidragsytere, og kan kun sees som en maktdemonstrasjon.

 Vi ønsker med dette brevet å anmode om at redaktørstillingen blir vurdert på nytt.

 Vennlig hilsen

redaksjonen i Billedkunstneren.

--------------------------------------------------------------------------------------------

 Og dermed stod hele saken i stampe en god stund: Jeg var en nyansatt redaktør uten et blad, fordi redaksjonssekretæren, som satt på hele det praktiske nettverket og midlene, nektet å godta min ansettelse, ja, til og med nektet å avholde redaksjonsmøte på et nummer som vi på forhånd allerede var godt igang med å planlegge. (I stedet fortsatte han planleggingen av nummeret på egen hånd, skulle det vise seg.)

 Dagen etter “redaksjonens” skriv ovenfor her, hadde jeg åpning av en separatutstilling på Galleri Kampen i Oslo. Alle som har gjennomført en større utstilling vet at dette krever full innsats, energi og stor konsentrasjon.

Jeg var glad for å slippe unna “bråket” en stund og heller konsentrere meg helhjertet om utstillingen. En ukes tid var jeg “problemfri”, men i mellomtiden var selvsagt renkespillet omkring Billedkunstneren i gang for fullt:

Første uken i mai ringte jeg daværende daglig leder i NBK (Dag Øivind Ihle Christiansen), i den hensikt å avtale et møte for å sette opp en endelig arbeidskontrakt, slik seg hør og bør når man er blitt ansatt av en organisasjons sentralstyre.

Men neida - Christiansen hadde vært i samtaler med Svein Rønning (den nye styrelederen), som hadde avgjort at jeg måtte møte hos APO (“Arbeidsgivernes Politiske Organisasjon” eller noe sånt, jeg vet ennå ikke hva APO egentlig står for: de er ihvertfall en organisasjon for arbeidsgiverne), sammen med representanter for NBK, for å “klargjøre” ansettelsessaken.

På dette APO-møtet skulle, foruten meg og APO’s representant, NBK’s daglig leder, og NBK’s fagpolitiske konsulent (Gjert Gjertsen) stille. Sistnevnte skulle stille som representant for den ansatte, dvs. meg (men akkurat dét fikk jeg  ikke vite før lenge etter møtet): Gjertsen var slett ikke der som min representant, tvertom var han påfallende partisk med de to andre “representantene”.

Nåvel, i forkant av dette APO-møtet hadde jeg vært et par ganger i telefonisk kontakt med styreleder Svein Rønning, i forsøk på å finne ut av hva som egentlig foregikk. Jeg hadde inntrykk av at han var en redelig fyr (et inntrykk som var litt farget av at jeg hadde spurt meg litt for hos folk som enten kjente ham eller visste til ham), og derfor gikk jeg i god tro med på å stille opp på dette APO-møtet, noe som viste seg å skulle bli en tvers gjennom råtten og ekkel opplevelse:

De tre dress-mennene (NBK’s to og APO’s ene) regelrett overkjørte meg fra første sekund. Selv om de riktignok innrømmet at jeg var formelt og lovlig ansatt, var det ikke snakk om noe annet enn at jeg måtte innse at den eneste løsningen var å gå med på å levere en oppsigelse. - Ren og skjær maktmisbruk  ble demonstrert på dette gestAPOmøtet.

For å slippe unna den ekle situasjonen - dvs. for å slippe å “sprekke”; å miste besinnelsen og kanskje gå til fysisk angrep på den sleipe APO-fyren og de to glatte NBK’erne (så plaget følte jeg meg virkelig!), sa jeg meg til slutt villig til å gå med på kravene deres, altså innlevere den oppsigelsen de krevde fra meg. Dette sa jeg, muntlig (ingen papirer ble utfylt eller undertegnet).

I dagene etterpå ombestemte jeg meg gang på gang: den ene dagen var jeg innstilt på å gi faen og bare sitte i stillingen på pur trass; neste dag var det like før jeg skrev oppsigelsesbrevet. Frem og tilbake, oppskaket som jeg var blitt.

På den ene siden var jeg grenseløst irritert over den skamløse behandlingen jeg var utsatt for, etterhvert også over oppførselen til Walaker: Da han fikk høre at jeg hadde gått med på å trekke meg  (noe som betydde at han kom til å kunne fortsette som fungerende redaktør), ble han bevisst sin makt og begynte å “glemme” at de sakene jeg skulle levere til kommende nummer i det hele tatt var avtalt: det var plutselig “ikke plass til dem”. Redaktøren ble faktisk forsøkt refusert av redaksjonssekretæren - og dét ennå før jeg hadde sendt noe oppsigelsesbrev. 

Men nok en gang lot jeg meg lede av styrelederen, jeg vet ikke hvorfor, men jeg antar at Svein Rønning må besitte en god porsjon manipulatoriske evner (dessuten hadde jeg, som sagt, på forhånd gjort meg opp et fordelaktig inntrykk av hans redelighet): ihvertfall lot jeg meg enda en gang overtale per telefon til å levere min oppsigelse.

Og (dette har stor betydning): jeg var også sørgelig klar over det fåfengte i å sitte som redaktør underlagt et styre som i utgangspunktet ikke ønsket å ha meg der. Jeg visste, at som redaktør for fagbladet Billedkunstneren ville mine overordnede være sentralstyret - uansett hvor fritt en redaktør har anledning til å operere (i følge redaktørplakaten og andre overenskomster utarbeidet av Norsk Fagpresse).

 Som alle skjønner: Jeg stod i en posisjon som langt ifra var enkel (heller ikke særlig fruktbar).

Til slutt bekreftet jeg altså (telefonisk) overfor Svein Rønning at jeg gikk med på å levere oppsigelsen. Et par dager senere mottok jeg et formelt brev fra ham, på vegne av NBK, datert 26.5.98:

Det nyvalgte styret i NBK behandlet på sitt konstituerende møte 8.5.98 en del saker som ble satt i verk av det avgåtte styret rett før det ekstraordinære landsmøtet 24.4.98. Blandt annet ansettelse av ny redaktør i Billekunstneren.

De siste par årene har vært ganske turbulente i NBK, spesielt tiden siden siste landsmøte. En av de viktigste oppgavene til det nyvalgte styret vil være å rydde og klargjøre en del situasjoner som har forårsaket sterke diskusjoner og følelser både i  administrasjonen og grunnorganisasjonene. Vi må gjenskape et stabilt NBK for at medlemmene på nytt skal kunne vise organisasjonen tillit. For å skape denne arbeidsroen i NBK og få framdrift i de viktige sakene vi står overfor, ønsker det nye styret at det skal være mulig å gjennomgå noen av vedtakene fra før det ekstraordinære landsmøtet på nytt slik at de situasjonene vi skal leve med framover er udiskutable.

En av de sakene det er blitt stilt spørsmålstegn ved er ansettelsen av ny redaktør i Billedkunstneren. Mange synes det er påfallende at saken ble behandlet siste kvelden før landsmøtet. Det er for å rydde denne tvilen av veien at vi ønsker å se på saken på nytt.

Jeg er inneforstått med at dette sannsynligvis vil være frustrerende for deg. Jeg ber allikevel om at det man ble enige om i møte hos APO 18. mai følges opp som avtalt - dvs. at du leverer oppsigelse slik at vi får vurdert ansettelsessaken på nytt. Det vil ikke bli satt i gang noen ny utlysing.

Som avtalt får du lønn i 3 uker fra oppsigelsen er mottatt. Vi håper din søknad til redaktørstillingen blir stående slik at vi får vurdert hele søkermassen på nytt. Vi vil se på din søknad med all mulig velvilje.

 

Med vennlig hilsen, Svein Rønning, Styreleder.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Samme dag som jeg mottok dette brevet, skrev og sendte jeg den sterkt etterspurte oppsigelsen min (datert 28/5-98):

Til NBK v/styreleder Svein Rønning (og hvem det ellers måtte angå):

Etter å ha mottatt en “henstilling” fra det nyvalgte styret i NBK om å fratre stillingen som redaktør i Billedkunstneren, vil jeg først få si noen ord:

Jeg aner ikke hvilke saker det avgåtte styret (som ansatte meg) ellers hadde oppe til behandling på sitt siste styremøte, dagen før det ekstraordinære landsmøtet. Men, hvis det kun er redaktøransettelsen det reageres på, må jeg si at det hele virker besynderlig.

Jeg søkte en stilling som var utlyst i BK 2-98 (og kanskje også andre steder?) - en stillingsutlysing som det var det daværende styrets rett, plikt og oppgave å få gjennomført, etter - slik jeg har forstått det - et grundig forarbeide. I denne forbindelse vil jeg henvise til (eks-)styremedlem Hans Martin Øiens “En redegjørelse for ansettelsen av Guttorm Nordø” som, etter protestene kom opp i dagen, ble sendt til det nye sentralstyret, det tidligere styret, det nye kontrollutvalget og til BK. For denne saken, etter min oppfatning: et sentralt dokument; et skriv som alle impliserte burde få anledning til å lese, siden det representerer den handlende part.

Jeg har god grunn til å foreslå dette, fordi jeg hele tiden er blitt konfrontert med den klagende part sine synspunkter, som i et talekor der alle har pugget det samme manuskripet. “Motparten” er aldri hverken blitt sitert eller tatt hensyn til.

Personlig føler jeg meg for voksen til å tro på en sort/hvit verden, hvor den ene part har 100% feil. Slik er ikke verden, selv om seierherrene alltid vil forklare den slik. I noe som skal (eller bør) være en demokratisk organisasjon, er det viktig å innse at det fins motstridende synspunkter.

Samtidig (og dét gjelder også for dere) må man kunne stole på at et lovlig valgt styre utfører sine oppgaver på et skikkelig vis.

Nå har jeg kun ett år som medlem av NBK bak meg (1988), så jeg aner ikke hva som egentlig har funnet sted “der inne” i organisasjonen opp gjennom årene. Men, slik jeg ser det (temmelig intuitivt og muligens litt paranoid), er det maktbehov, intriger og trang til beskyttelse av revirer, som får enkelte til å handle lite veloverveid.

Jeg vil minne om at det “protestskrivet” som utløste hele denne prosessen med at det nye styret  “…ønsker å se på saken på nytt.../..dvs. at du (undertegnede) leverer oppsigelse slik at vi får vurdert ansettelsessaken på nytt..” - dette protestskrivet ble forfattet av redaksjonssekretær Jan Walaker (som selv hadde søkt stillingen som redaktør) og redaksjonsmedlem Bo K. Wahlström; undertegnet “Vennlig hilsen redaksjonen i Billedkunstneren”. De to andre redaksjonsmedlemmene (Kirsti Grotmol og meg selv) stod naturlig nok ikke inne for denne “vennlige hilsenen”.

Uansett hvor mange sakspapirer dere ellers har å drukne dere i, føler jeg det nødvendig å belemre dere med alt dette - fordi jeg uforskyldt ble dratt inn i denne heksegryten, som kulminerte i et møte hos APO 18.mai (etter initiativ fra styreleder og administrasjonen), der APO’s representant Tor Olsen, daglig leder Dag Christiansen, fagpolitisk konsulent Gjert Gjertsen og jeg “ble enige om at jeg leverer oppsigelse” - for meg en uventet, unaturlig, presset situasjon: Helt ubetinget en form for enighet under tvang, siden de andre tilstedeværende på forhånd opplagt og uten tvil hadde avtalt hvordan virkeligheten var og hva utfallet skulle bli. Uten å henvise en tøddel til den såkalte andre part.

Selv om jeg - slik det også ble slått fast på APO-møtet - er lovlig ansatt av et fungerende, beslutningsdyktig sentralstyre på et ordinært styremøte, er jeg ikke stilt overfor noe annet reelt valg enn å gå med på “henstillingene” fra det nyvalgte styret. - Så, herved sier jeg opp stillingen som “redaktør” i Billedkunstneren, fra dags dato, hilsen Guttorm Nordø.

PS: Jeg lar søknaden min bli stående, med sine vedlegg (= blader og kataloger jeg har utgitt; CV + kopier av tidligere publiserte artikler/essays).

-------------------------------------------------------------------------------------------

 

Her er det på tide å gjengi Hans Martin Øiens brev, som ble sendt til sentralstyret, det tidligere styret, det nye kontrollutvalget og til Billedkunstneren (udatert: fra begynnelsen av mai):

Vdr. Redaktørstillingen i Billedkunstneren

En redegjørelse for ansettelsen av Guttorm Nordø.

AU henstilte til det sittende styret ved styremøte 23.april 98, om å fatte vedtak i en ansettelsesprosedyre som var godt gjennomarbeidet. Vi hadde utlyst stillingen, vurdert søknadene og mente vi kunne gå til ansettelse av kandidaten vi mente hadde den beste forutsetning. G. Nordø hadde lagt ved et svært godt søknads-materiale og ved sitt arbeide i redaksjonen vist sin dyktighet og evne til et godt samarbeide.

Dette ble ikke gjort i den hensikt å provosere, men derimot for å frita det neste styre for en saksgang som er ytterst vanskelig.

I denne ansettelsen ligger det uklare kilder til konflikt.

Hvorfor er Wahlström og Walaker (medlemmer av nåværende redaksjon) så kritisk til dette? De begge roser Nordø, og Wahlström har til og med overfor meg uttalt at han støtter ansettelsen av Nordø?

I brev til nåværende sentralstyre skriver Redaksjonen at ansettelsen ikke er gjort etter riktige ansettelsesprosedyrer, de skriver bl.a.:

“Daglig leder var ikke til stede”. Her må jeg beklage at Daglig leder forlot møtet før møtet var avsluttet, uten varsel (det er såvidt meg kjent at daglig leder ikke har oppmøteplikt til alle styremøter, og kan ikke forhindre styret i å foreta ansettelser).

Denne saken var oppført under “eventuelt” og daglig leder med styret ble underrettet om denne saksbehandlingen ved godkjenning av dagsorden.

Videre skriver W/W i brevet til det nå sittende styret: “redaksjonen ble ikke rådført” - at redaksjonen ikke var rådført har flere årsaker:

Walaker, Grotmol og Nordø, var selv søkere til stillingen og således inhabile i råd. Grotmol trakk imidlertid sin søknad tilbake da det ble klart at styret skulle foreta en ansettelse.

Wahlströms rolle i Billedkunstneren har hele tiden vært et stort spørsmålstegn, da det ikke har vært mulig å fremskaffe noe skriv som bekrefter hans opptak til redaksjonen eller hans rolle i Billedkunstneren. Det er derimot ikke sagt at han var ønsket fjernet fra redaksjonsmøter, tvert imot.

Når det gjelder tillit overfor lesere og bidragsytere er ikke det avtroppende AU og styret i tvil om at ansettelsen av Nordø vil øke bladets tillit og troverdighet.

Dette er ikke noen maktdemonstrasjon fra vår side men et ordinært sentralstyre-vedtak med en lang og viktig saksgang bak seg, en sak som hadde vært til drøftelse i styret ved flere anledninger og som man nå ville avslutte for å spare det nye styret for kostbar tid og ressurser.

Det forrige sentralstyret i NBK som konstituerte seg i november 97 hadde liten anledning til å arbeide med oppbyggelige saker.

Styret var fra første dag meget hardt presset fra enkelte grunnorganisasjoner gjennom media, dette på tross av at styret i overvekt besto av nyinnsatte vara-representanter som helt uforberedt ble presset inn i en styresituasjon da ingen andre var der til å ta deres plass. De nyinnsatte ble på linje med resten av styret utsatt for alvorlige beskyldninger angående organisasjonens tilstand uten engang å ha mottatt et eneste sakspapir fra administrasjonen den tiden man kun satt som vara.

NBK-administrasjonen var uten daglig leder og andre ansatte var på vei ut.

Ved siden av å kjempe med å få frem viktige fakta om organisasjonens økonomi, ansettelsesforhold og stillingsinstrukser, ble man kontinuerlig kritisert for ikke å erstatte den delen av administrasjonens bemanning som hadde trukket seg fra sine stillinger.

Når det gjelder Billedkunstneren sto redaktørstolen tom.

I referat fra sentralstyre-møte 14.januar 98 under punkt 5 står: “som foreslått og forutsatt i budsjett for 98 på budsjettmøte 12.12.97 vil styreleder tre inn som redaktør for de to første fagpolitiske numrene inntil ny redaktør er ansatt.”

Dette la et umenneskelig press på styreleder som hadde en helvetes jobb for et styre som hovedsaklig fungerte som en skyteskive.

Undertegnede overtok Olav Starheims rolle i AU da Starheim så seg nødt til å trekke seg ut. Vår viktigste sak til AU-møter holdt 4., 5., 6., og 13. februar, var å se på bemanningen av Billedkunstnerens redaksjon som da besto av K.Grotmol, J. Walaker og B.K. Wahlström.

Grotmol hadde unektelig en del samarbeids-problemer med denne redaksjonen, så AU forsøkte å finne en fjerde kandidat til redaksjonen. En kandidat som hadde erfaring med kunstfaglige tidsskrifter og samtidig var nøytral i det kunstpolitiske landskap (så nøytral det lar seg gjøre).

Etter en del sonderingsarbeide fant vi frem til G. Nordø som vi arrangerte et møte med 13.februar der vi presenterte ham for situasjonen.

Jeg må tilføye at begge medlemmer i AU - I.H. Hansen og meg selv - hadde godt kjennskap til Nordøs prosjekter og hans renommé i kunstnerkretser og anså dette som meget verdifull erfaring og tillit som kunne komme Billedkunstneren tilgode.

Nordø sa seg villig til å gå inn i redaksjonen som medlem, noe som bidro til en svært forbedret atmosfære i redaksjonen.

AU har gjort sitt ytterste for å opprette en troverdig redaksjon i Billedkunstneren - en redaksjon som fremmer et åpent faglig organ som billedkunstnere i Norge er tjent med.

Det må her komme frem at arbeidet med Billedkunstneren har ikke vært enkelt og man har dessverre opplevd hva jeg vil kalle tilløp til sabotasje.

Jeg vet selvfølgelig at våre ord veier lite nå i denne situasjonen hvor vi fra det forrige styret er gått over i historien som “uredelige banditter samme faen”.

Men jeg vil legge til at alle som nå gikk ut av sentralstyret er svært lettet, jeg tror ingen av oss tar sikte på noen gang å giøre karrière i NBK-systemet, til det har vi gjort oss for mange smertefulle erfaringer. Ingen av oss har personlige interesser i denne saken.

Å gjøre om på et fattet vedtak, som i dette tilfellet, ville ikke dét være maktdemonstrasjon?

Og i tilfelle, hvem fatter så vedtaket - styret eller W/W (Walaker/Wahlström)?

Vennlig hilsen, Hans Martin Øien.

-----------------------------------------------------------------------------------------

Etter alt dette kom juni. Vi gjorde ferdig sommernummeret av Billedkunstneren: jeg var atter et vanlig redaksjonsmedlem.

Mange vil nok lure på hvorfor jeg gadd å fortsette som redaksjonsmedlem.

Først og fremst fortsatte jeg fordi det nye styret hadde lovet å behandle søknadene på nytt. Dessuten var jeg litt “bitt av basillen” - syntes det var morsomt å intervjue interessante kunstnere. Innerst inne hadde jeg nok også et naivt håp om at folk måtte komme til sans og samling og innse sine feilgrep.

Dengang ei!

18. juni fikk jeg en ny melding fra sentralstyret - denne gang ført i pennen og undertegnet av daglig leder Christiansen:

Oslo 18.06.98

REDAKTØR AV BILLEDKUNSTNEREN - INFORMASJON OM DEN VIDERE PROSESS

I NBK’s styremøte fredag 12.06.98 ble det konstatert at styret ønsket en bred diskusjon om Billedkunstnerens linje og innhold. Styrets arbeidsutvalg fikk i oppgave å arbeide med bladets profil frem til neste styremøte.

Ettersom Billedkunstneren er medlem av Norsk Fagpresse, vil den nyansatte redaktør ha stor grad av frihet til å utforme bladet etter eget ønske. For at styret skal kunne ha påvirkningsmulighet på bladets profil, fant man det svært viktig at NBK’s syn på profil er klarlagt før redaktør tilsettes.

Styret ønsker også en bredere kandidatmasse til redaktørstillingen, og vil derfor foreta en fornyet utlysing av stillingen. Kandidater som har søkt behøver ikke søke på nytt, og vi håper alle kandidatene blir med videre.

Med vennlig hilsen, For Norske Billedkunstnere,

Dag Øivind Ihle Christiansen.

-----------------------------------------------------------------------------------------------

Saken var intrikat nok fra før, men i og med dette siste skrivet begynte den å ligne en storslagen parodi: det kunne nesten virke som om tåkeprat var i ferd med å erstatte norsk som vårt dagligspråk. Som om jeg plutselig var havnet midt inne i  Prosessen’s avslutningskapitel.

Jeg bestemte meg for å la humla suse gjennom sommeren, avvente, og se hva styrets neste trekk kom til å bli.

Tilbake i tralten og i Oslo, nesten to måneder etter forrige skriv, tok jeg del i tilvirkningen av Billedkunstneren nr. 5-98, igjen med redaksjonssekretæren som fungerende redaktør.

(Å si at jeg begynte å bli lei, er som å hevde at man kan lese etter bare å ha lært bokstaven A.)

Mer enn fire måneder etter at jeg først ble ansatt som redaktør i Billedkunstneren, gadd jeg ikke lenger ta del i parodien.

Dette ble mitt siste skriv til de allmektige koryféer:

 

                                                       (Oslo 1. sept.98)

Til styret i NBK

Jeg ble tvunget til å levere oppsigelse på en stilling jeg var lovlig tilsatt i, etter sigende fordi dere ville gå gjennom jobbsøknadene på nytt, ut ifra mistro til det forrige styrets dømmekraft (eller av andre bakenforliggende motiver).

Etter telefonsamtaler med styreleder Svein Rønning, og et APO-møte, mottok jeg et formelt overtalelsesbrev (datert 26.5) undertegnet av styreleder, hvor det sort på hvitt står: “Det vil ikke bli satt i gang noen ny utlysing.”

Etter at jeg sendte oppsigelsen den 28.5. kom neste utspill fra NBK’s styre den 18.6: “Styret ønsker også en bredere kandidatmasse til redaktørstillingen, og vil derfor foreta en fornyet utlysing av stillingen (min uthevelse).”

Jeg tror ikke dere egentlig ønsker en “bredere kandidatmasse”. Jeg tror dere tvertom ønsker en snevrere “masse”. Det skal derfor bli svært interessant å se hvem som til slutt får jobben.

Med dette trekker jeg tilbake min søknad til redaktørstillingen i Billedkunstneren. - Samtidig trekker jeg meg også som redaksjonsmedlem.

Hilsen Guttorm Nordø.

---------------------------------------------------------------------------------

 

Og snipp-snapp-snute, jeg var ute.

Nå, etter å ha fått tingene på behørig avstand, kan jeg ikke annet enn å nære mistanker om at det er (eller har vært) svært usunne krefter i virksomhet innad i NBK, udemokratiske krefter (som et lite Albania i Norge): et makt- og fraksjons-tyranni som utraderer alle røster som er kritiske eller ønsker å gå inn for åpenhet og medbestemmelse. Ihvertfall kan jeg, ved selvsyn og for min egen del, bare konstatere at opptil flere toneangivende personer i organisasjonen har gått langt over streken hva sømmelighet og alminnelig høflig opptreden angår.

Denne saken har hengt over meg i ett år nå, så det kjennes godt endelig å få lagt frem min versjon av hendelsene (pluss, selvsagt: korrespondansen). Jeg håper at noen kan dra lærdom og nytte av det jeg har presentert på disse sidene.

Det var alt  - takk for oppmerksomheten!

 

Guttorm Nordø, 3. mars 1999.