Publisert i Østlandsutstillingens katalog 2003

 

En gave til folket fra kunstnere på Østlandet

 

Guttorm Nordø

 

Østlandsutstillingen er kunstnernes årvisse gave til østlandsbefolkningen, en oppfordring til å komme og se, motta inspirasjon - til glede og forlystelse, til alvor og ettertanke.

 

Kunstnere gir, men mottar sjelden takk, tvertom blir vi ofte rakket ned på og omtalt som sære tullinger og snyltere, fordi flesteparten hører til blant de økonomisk verst stilte i norsk yrkesliv.

”Kunstnerne jobber ikke, de bare får og får, blir tildelt altfor mye av skattebetalernes penger, de klager, de er vanskelige, oppviglerske!”

Men nei, dette stemmer overhodet ikke; vi får ikke, vi gir – uavbrutt tilfører vi samfunnet verdier som slett ikke kan måles i penger.

 

Et fornuftig menneske velger ikke frivillig et yrke som med stor sannsynlighet leder til et liv i langvarig fattigdom. Er det dermed sagt at kunstnere er ufornuftige, unormale, gale? Kanskje det? Men vi er tydeligvis brukbare i unntakstilstand – slik som i Sarajevo, der kunstneriske aktiviteter opplevde en kjempetilslutning under den lange beleiringen: Folk strømmet til teatersalene, opplesningene og utstillingene, i usannsynlig store antall, i forhold til i fredstid. Hvorfor? Ja, si dét – folk innså vel at kunsten ikke var det verste de kunne ta med seg, til trøst og til inspirasjon i en grusom hverdag.

 

I skrivende stund (mars 2003) brenner verden, og jeg vet, har historisk belegg for å si: I en krigssituasjon er det alltid kunstnere og lærere som først får kjenne forfølgelsen. Slik har det alltid vært.

- Fordi vi hører til blant de yrkesgruppene som gir mest? som gidder å bry seg? som sier fra, som prøver å oppdra og inspirere våre medmennesker? 

- Eller er det bare fordi vi beviser vår utilregnelighet, gjennom å velge ett av de mest lavtlønnede og minst respekterte yrker som fins?

 

Østlandsutstillingen fungerer like fint i fredstid. Og den er gratis, du går bare rett inn og ser så mye eller så lite som du vil. Er ikke dét et iøynefallende utslag av naivitet og mangelfull markedstenkning!? Gratis kulturtilbud! -  det høres nesten for dumt ut til å være sant!

I likhet med de uvurderlige, landsomfattende folkebibliotekene som har gitt, og ennå gir, oss nordmenn kunnskap, adspredelse og underholdning, trues også Østlandsutstillingen av økonomiske sanksjoner: Enkelte østlandsfylker gir signaler om at kunsten ikke er spesielt viktig for samfunnet – i likhet med bibliotekene, skolene, pleiehjemmene og alt det andre som virkelig betyr og gir noe, som faktisk bidrar til å forvandle folk til samfunnsmennesker, til tryggere individer.

 

Det ser ut til at våre politikere vil kutte alle fortøyninger til den enorme skuta som heter Kunsten, og bare la den seile sin egen sjø, uten destinasjon, styrmenn og proviant – gjerne ut i storm og farlig farvann, der klipper og skjær avbryter ferden.

 

Østlandsutstillingen er én liten brikke i det store kunstpuslespillet som er blitt satt sammen opp gjennom hundreårene. Jo flere brikker man fjerner, desto mer utydelig fremstår selve Puslespillet, det hele Bildet. Vi ender opp med løse brikker, fragmenter av en himmel, en hånd uten fingre, et hode uten hals.

Kuttismen burde gått i graven som et forlengst glemt supermarked-slagord, i stedet for å bli bevisstløst adoptert av politikerne våre som den eneste ismen de makter å forene sitt kultur- og samfunnsengasjement rundt.

 

Kunstlivet blir stadig mer markedstilpasset og kommersialisert, derfor er det av stor betydning at frie, utprøvende og inkluderende tiltak som Østlandsutstillingen blir bevart. Her tilbys det nemlig et pusterom, ett av de helt få, hvor et utvalg av det store mangfoldet blant østlandskunsten får utfolde seg for publikum.

 

Jeg ser fordelene, men også farene, ved markedstilpasningen av kunsten - og med kunsten sikter jeg ikke bare til billedkunsten, men til kunsten generelt: dans, film, musikk, teater, arkitektur, litteratur...

Jeg ser (eller frykter) konturene av kunstens undergang: Kun film og musikk blir stående igjen som bevaringsverdige (samt de helt få, mest profesjonaliserte og markedstilpassede aktører innen de andre kunstformene).

Å utradere eller minimere støtten til én eller flere kunstformer, med den begrunnelsen at et par av de andre kunstformene har langt større gjennomslagskraft og treffer et større publikum, dét er både utilrådelig og direkte skadelig. Saken er at de aller fleste kunstnere gjør seg erfaringer innen flere kunstarter, før de lander på eller dedikerer seg til én av dem. Dette er en nødvendig kreativ utviklingsprosess. Spør en hvilken som helst musiker om hun ikke også sysler med å skrive eller male eller noe annet kunstnerisk. Svaret er ja. Spør en billedkunstner om han ikke også har syslet med musikk eller tekster. Svaret er ja.

 

Kunsten er bygget opp av alle skapende mennesker, i et usynlig fellesskap – et sjelsforbundet, psykoaktivt nettverk. Publikumsvinner-kunstformene, film og musikk, ville ikke vært her som et dagligdags, selvsagt tilbud, om ikke de andre, mer ”upopulære” kunstformene eksisterte og ble utøvet til samme tid. Alle kunstnere prøver seg, søker og finner inspirasjon i kunstarter utenfor sin personlig valgte – og resultatet er at DU, kjære medborger, får livsbejaende opplevelser eller deprimerende livserkjennelser hver gang du støter borti en sterk, medrivende film, plate eller bok.

 

- Et liv uten bilder, forestill deg dét – et liv uten musikk, bøker, filmer, teater, pc-spill!

Alt dette, som vi tar for gitt, som hører inn under kunstbegrepet, som bidrar til en personlig utvikling; som forfører, sjokkerer og inspirerer - alt dette; som er en del av tilværelsen, ene og alene fordi noen hengir seg til drømmerier og fremstillinger av ”urealistiske” ideer, som siden, gjennom samarbeide med vitenskap, forretningsliv, forskere, utviklere og teknisk kyndige mennesker, blir tilbakelevert samfunnet i gaveinnpakking.

- Tenk om vi ikke hadde vært her for deg!

 

 

Guttorm Nordø, jurymedlem 2003