Skrevet 1982; publisert i El Djarida (nr.1, 1985)

 

 

DEN PERFEKTE NOVELLE

 

Guttorm Nordø

 

Jeg er på dass. Veggene her er dekket med hvite, kvadratiske marmorfliser. Rett foran ansiktet mitt, stort nok til å dekke åtteogtyve av flisene, henger et speil.

Flere ganger hver eneste dag tar jeg meg selv i å stirre forundret inn i det. Jeg aner ikke hvorfor. Engang presset jeg pannen inntil det og ble stående frosset fast i en halv time; så på at øynene mine så dypt inn i mine egne øyne.

 

Tilværelsen er blitt helt forvridd etter at jeg begynte å oppholde meg på dette stedet. Jeg merker denne dragningen mot store, brutale maskiner.

 

Favoritten min er et riktig prakteksemplar av en søppelkomprimator. Når jeg vrir nøkkelen om i kontrollboksen dens og dytter inn startknappen, anes en orgasme like om hjørnet. Henrykt kjenner jeg hvordan maskinen rykker til og skjelver under nevene mine. Med en presskraft på tyve tonn maser den søppelsekkene flate som kartong. Jeg elsker denne maskinen – den er mitt største lyspunkt i denne drittjobben.

 

Jeg har riktignok fått beskjed om å godta Gud, men Skapningenes Herre har jammen lite å stille opp mot denne søppelkomprimatorens nådeløse uttrykk for realisme.

 

Myndighetenes såkalte sysselsettingspolitikk har ført meg inn i den elendige situasjonen jeg befinner meg i.  – Personarkivet på arbeidskontoret har den fulle benevnelsen på sykdomsbildet mitt: ”Arbeidstreningsprosjekt for vanskelig plassérbar ungdom. Trinn II: Utplassering i en vanlig arbeidssituasjon.”

  

Prosjektet som innlemmer meg i lønnsslavenes forening er godt organisert: På en særdeles utspekulert måte ”sysselsettes” både jeg, kuratorene på arbeidskontoret, pluss haugevis av andre folk innen avdelinger og instanser jeg aldri får høre et kvekk fra.

Men jeg bifaller ikke akkurat tanken på å skulle sitte fast i denne smørja for et uvisst antall år fremover. Hverken Kongens Fortjenstmedalje i gull eller et simpelt armbåndsur kan forandre denne innstillingen.

 

Ta nå for eksempel sjefen min. Sjefen min er en smart fyr. Han holder til på vaktmesterkontoret i etasjen over og er fullt utlært i kunsten å innrette seg behagelig. De gangene jeg er på utkikk etter fulle søppelsekker, hender det at jeg stikker innom ham og forstyrrer kryssordløsingen, kaffekosen eller kalendersvartsladdingen. Jeg slår meg kanskje ned på bordkanten, eller lener meg inntil veggen. Som oftest tenner jeg en sigarett.

 

Sjefen min syns at jeg gjør en bra jobb, enda han vet at jeg både er udugelig, lat og i det hele tatt innstilt på å gjøre   minst mulig. Egentlig gir han blanke pappen i hva jeg foretar meg.

Han bryr seg heller ikke det spøtt om arbeidsgiveren vår – for hvilken fornuftig lønnstager kan greie å få et fortrolig forhold til et fiksjonsuhyre som Staten?

 

Jeg er ikke videre pratsom. Han sier heller ikke særlig mye, men det hender at han plukker frem yndlingsuttalelsen sin, som går slik:

 

”Solidaritet, gutten min, solidaritet er blitt et ukjent begrep blant arbeidsfolk. Om den fins, strekker den seg ihvertfall ikke utover hver enkelts lommebok!”

 

Jeg er som regel enig; det er opplagt noe mistenkelig i glorifiseringen av proletariatet og dets påståtte samhold. Sjefen min syns at enhver som lider under et romantisk syn på arbeideren bør holde det for seg selv. Nok om det.

 

Jeg er altså lønnet av Staten og har dermed masser av tid til å tenke, lese aviser og til å sitte her på dass. Arbeidsplassen min er ved et av byens universiteter og min profesjon kalles renhold. Spør du meg, er yrket kort og greit: søppel.

 

Erkjennelsen min har utvidet seg en god del siden jeg kom hit for snaue fem måneder siden – til tross for at jeg, i og med at jeg har dette yrket, må godta å bli definert som et ambisjonsløst Null. Blant annet har jeg funnet løsningen på det problemet jeg hadde med å finne fellestrekk i menneskene rundt meg. Løsningen – den felles faktor om du vil, er noe så allestedsnærværende som søppel.

 

I denne uvirkelighetens høyborg, ved dette forpulte universitetet – som forøvrig er en av min hjembys arkitektoniske Stoltheter – her, blant alle disse akademiske dilettanter, kvasifilosofer og jeg vet ikke hva! må jeg, den ambisjonsløse proletar, innfinne meg hver morgen klokken syv-null-null for å begynne arbeidet med å samle inn alt det søppelet De Inntørkede etterlater seg.

 

 

Her på dass unndrar jeg meg slike banale, daglige irritasjonsmomenter. Her har jeg oversikten. Noen ganger konfererer jeg med mitt speilbilde. Andre ganger legger jeg meg til for å sove. Hit kommer jeg også for å skrive; mulighetene er mange i et slikt rom.

 

 

Mitt forhold til språket er ikke ladet med entusiasme – jeg skriver mest for eksperimentets skyld, for å se hvor ordene vil føre meg. – Jeg innrømmer at setningene på det verste ser ut til å stamme fra et mildt sagt kaotisk hode, hvor psykiske banditter har moret seg med å kutte over de indre telegraftrådene. Sammenhengen er av og til fraværende.

 

Nå derimot – underlagt helt andre kilder enn de mitt analytiske hjernekraftverk råder over, fungerer skrivemekanismen langt mer tilfredsstillende.

 

Og ettersom jeg har oppnådd hva jeg ville; å fange din oppmerksomhet, tillater du sikkert at jeg spoler litt tilbake i min fortid – til den personen jeg var før jeg havnet i dette, mitt miserable verdensbilde:

 

 

Egentlig er det vanskelig å si sånn rett ut, men jeg drømte faktisk om å bli forfatter. I min forrige fase av tilværelsen hersket overbevisningen om at ALT lå et sted bak de uttalte ord. Som en litterær parasitt virret jeg omkring inne i det eksistensielle vakuum der summen av alle ord med sine tilhørende forestillinger tilsvarer virkeligheten. Gud vet hvor ofte jeg prøvde å forsere Visdommens verbale murer.

 

Jeg krøp fra bok til bok. Jeg leste bøker. Slukte bøker. Stjal bøker, samlet bøker og ordnet dem systematisk i bokhyllene. Gjennom lange, sammenhengende perioder konsumerte jeg mer enn tre bøker daglig. Leiligheten min grodde igjen av bøker og papir, og livet var komplett paradisisk. Jordiske behov virket mer og mer overflødige i denne fremdyrkingen av den suverene intellektualitet.

 

Menneskene betød lite for meg – de utførte kun sine plikter som deltagere i Det Sosiale Skuespill. Om hele nabolaget ble sanert, familien min utslettet, ja, for den saks skyld – om hele verden oppløste seg foran øynene mine og forflyttet seg til en annen dimensjon, ville jeg ikke ha tenkt på å reagere.

 

Livet mitt lå i ordenes magiske verden. Ethvert levende menneskes forsøk på tilnærming, eller på å dele sine skjærende vrengbilder av virkeligheten med meg, ble verdiget min lavest mulige oppmerksomhet. Jeg ville bli forfatter. Jeg ville bli en Stor forfatter.

 

Fra min sammenkrøpne posisjon foran skrivemaskinen førte jeg meg selv inn i visjonsverdener der jeg var litteraturens redningsmann.

Jeg raste inn og ut av de hellige ord, satte sammen setninger og konstruerte underfundige dialoger. Og jeg leste som en desperat.

 

 

Men selvfølgelig kom Forvandlingen – og dét uten at jeg på noen måte var forberedt: En stemme begynte å følge meg fra bok til bok og leste tekstene høyt for meg.  Først tolket jeg dette dithen at mitt innerste drev en smule gjøn med meg – men etterhvert som fenomenet fortsatte fikk jeg tilbøyeligheter til å oppfatte det som en åndens nådegave. Stemmen ble adoptert og dagene fløt for en stund uforstyrret videre.

 

SÅ kom krakket: Midt inne i et oppklarende avsnitt av Goethes ”Diktning og Sannhet” brøt Stemmen plutselig ut i et voldsomt raseri. Fandenivoldsk startet den en storstilt massakre på de setningene jeg leste – hva den sa hadde med ett ingen som helst forbindelse til dikterens budskap. En intens, omfattende formidling av obskøniteter tvang meg til å avbryte lesningen.

 

Gjennom hele neste uke gjorde jeg gjentatte, mer og mer desperate forsøk på å overliste Stemmen.

 

Ingenting hjalp. På et uforståelig vis var Stemmen koblet til min lesebevissthet. Sagt med andre ord hindret den meg svært så kontant i å gjennomføre mine livsbetingende dykkertokter i litteraturen.

 

 

Livets viktigste holdepunkt var brutalt blitt revet vekk. Hva faen skulle jeg finne på i stedet?

 

 

Selvsagt begynte ting å skje av seg selv: Om natten kunne jeg uten forvarsel, og som regel midt i en drøm, plutselig åpne øynene og se fullendte noveller: Litteratur – med et innhold og i en form som fullstendig tok fargen av absolutt alt jeg tidligere hadde lest eller skrevet.

 

En ustyrlig lyst til å få synene ned på papir red meg, men når jeg våknet og forsøkte var de borte som isterninger i kokende vann.

 

Denne pendlingen mellom klarsyn og tomhet sådde tvil i meg: ”Var nattens opplevelser bare drømmer?”

 

Jeg kunne ikke si noe med sikkerhet lenger. Likevel ble jeg stadig mer overbevist i troen på at åpningen inn til Den Perfekte Novelle måtte finnes et sted.

Jeg bestemte meg for å ta penn og papir med til sengs:

 

 

Denne bestemte natten slo jeg øynene opp pånytt. – Fantastisk og klar som aldri før stod handlingen i mesterverket lysende foran meg. Og nå hadde jeg redskapet for hånden: Som i en altfor kraftig rus ble omgivelsene visket ut! Jeg grep fatt i pennen.

 

En sterk pulserende strøm beveget seg ned langs armen min for tilslutt å ende   på papiret. Ark etter ark ble fylt med ord, ord, herlige skjønne ord. Opplevelsen økte i intensitet. 

Plutselig var Stemmen hos meg igjen; med bifallende utrop drev den meg videre. Det ble lettere å skrive. Novellen nærmet seg klimaks.

 

I selvsamme øyeblikk satte Stemmen i med et triumferende hyl.

Det ga gjenklang i rommet. Hodet mitt ble fylt med lys.

 

 

Det var damen i etasjen over som ringte til politiet. Hun hadde søvnproblemer og var akkurat i ferd med å stå opp for  å hente en Seconal og en flaske Farris, da hun hørte det forferdelige skriket.

 

Hun var ikke ett øyeblikk i tvil om at et mord ble begått nedenunder, så hun tilkalte like godt en ambulanse i samme slengen. – Eldre damer er både sensitive og handlekraftige.

 

To politibetjenter kom først til stedet.

 

 

Under en samtaletime hos psykologen jeg ble henvist til etter sykehusoppholdet, ble det sagt at jeg hadde forsøkt å begå selvmord.

– Jeg ble påstått funnet liggende i et kaos av blod og papirark, med en kniv i hånden.

 

Psykologen hevdet endatil at det stod ”SÅNN JA” på flere av arkene – skrevet med mitt eget blod!

 

Så sa den helvetes terapeutklovnen: ”Du kan takke nabodamen for at du lever. Med et så stort blodtap er det et under at legene fikk deg på bena igjen.”

 

Denne psykoterapeutens versjon av hendelsesforløpet virker svært så tvilsom i mine øyne.

 

 

Det ble aldri noen Novelle og jeg ser heller ingen grunn til å sitte her på dass lenger.

 

 

 

 

Etter neste søppelrunde spyler jeg disse notatene ut i kloakken.