Roberto Ohrt:

Den krypende fyrstikkesken

 

 

Katalogtekst fra utstillingen

”The Ohrt-Collection”

(Forum Stadtpark, Graz, Østerrike 1994).

Oversatt fra tysk av Ulrich Linnemann.

 

 

 

 

Jeg traff Guttorm Nordø for noen år siden i  København. Det var forfatterinnen Lotte Thomsen som hadde formidlet kontakten.

Vi samtalte på en blanding av dansk, engelsk, tysk og norsk. Han kom fra Trondheim, et sted noen hundre kilometer sør for polarsirkelen. Jeg forestilte meg denne byen -– naivt eurosentrert som jeg var – som hengende igjen i fortiden. Jeg tenkte den var vel fremdeles ikke så mye mer enn en landsby som forsvinner ut av syne og ut av nåtiden bakom jordklodens krumning mot Nordpolen. Kanskje var det også på grunn av vårt ”språk”, på grunn av det fellesskapet som nok en eller annen gang i fortiden hadde vært tettere og som derfor brakte bilder fra en gammel verden på banen, men uten at disse egentlig var noe tema, omtrent som i den fjortende episoden av Ulysses.

 

I Trondheim sentrum er det til og med mye fint å se på som minner om de gamle deler av et handelssted ved fjorden. Ungdommenes infrastruktur i 70-årene var imidlertid internasjonal, og punken fra London nådde den lille industri-og havnebyen i nord før den spredte seg i de første byene i Tyskland. Senere var Trondheim byen med de nye musikkgruppene i Norge.

Med speed, moonshine, punk og husokkupasjoner utviklet det seg et miljø som for byens myndigheter og politi fortonet seg som et sammensurium med en overraskende stor handlekraft. De hadde evnen til å kommunisere raskt, til å lage og spre propaganda fort. Ingen var forberedt på det uberegnelige i deres bevegelser og i deres tid, i deres angrepsmål og interesser. Overalt var det noe som svirret rundt; slagord, fanziner, veggbilder, oppstyr, og ingen visste hvor alt dette var kommet fra, når og hvor det ville dukke opp igjen. Det forsvant i vinden og blandet seg med søppel som ble virvlet opp i havna – tok av som skrikende måker eller holdt seg oppe som skydekket som skifter fra time til time.

 

På denne tiden var Guttorm Nordø kommet på scenen.  Han hadde i likhet med mange andre bare ett eller annet instrument, noen håndgrep og den tanken at han ville drive videre det som bevegelsen hadde utviklet så langt: eksperimenter med musikk og med aksjoner.

 

Men også i Trondheim kom protesten inn i mer formaliserte former, og det ble litt for mange grupperinger som ville kjempe for saken. Den som gikk lengre enn de andre, havnet lett i rettsvesenets søkelys. Derfor  ville han finne et eksil og fikk således plass ved Kunstakademiet i Trondheim.

 

Til å begynne med hadde dette lærestedet vært ett av de brukbare fristeder i byen, og det ga i det minste en viss økonomisk trygghet, i tillegg til tekniske muligheter eller tips om andre informasjonskanaler, f.eks. Mail-Art. For å få tilgang til dette nettverket og for å utvide byens horisont, denne byen i utkanten av Europa, begynte han å utgi tidsskriftet El Djarida, som pr. idag har kommet ut med elleve numre og et opplag på rundt 2000 eksemplarer.

Gjennom Erling Rohde – en lærer ved Kunstakademiet – kom han også i kontakt med Dieter Roth (og hans ”Zeitschrift für Alles”) som oppmuntret ham til å stå inne for  sin særhet.

 

 

Ved første øyekast er tegningene ”primitive”. De passer – ihvertfall for den som har laget seg et grovt koordinatsystem for en enklere orientering i kunstverdenen – i det hjørnet der linosnitt og Norge vanligvis plasseres. Andre spør seg om man fortsatt kan male på denne måten, om den ikke er avleggs, forbikjørt av utviklingen. Men i og for seg er det ingenting som er avleggs, hverken noen teknikk eller tema; det er i beste fall en bil som kan bli liggende bak.

 

Guttorm Nordøs tegninger er samtidig en kontinuerlig rekonstruksjon av et bildedrama der kunstneren gjennom tegningene og i dem forsøker å oppnå en så direkte og bred effekt i virkeligheten som mulig. Kravet til dem er at de skal gi virkninger som har en like stor rekkevidde og dessuten er like vanskelige å beregne som det er meningen ved propaganda-aksjoner, men som samtidig skal være bundet så nært opp til initiativtakerens aksjonsradius som mulig. For eksempel har han i bytte mot en utstilling og fri kost malt små scener i sort-hvitt på 4000 fyrstikkesker, for en restaurant i Oslo. 

Disse fyrstikkeskene ble så delt ut til gjestene som gaver. På denne måten ble de spredt omkring og er kanskje blitt helt borte nå. Den eneste dokumentasjonen (av 912 fyrstikkesketegninger) finner vi i en bok med fotokopier, som Nordø laget 20 eksemplarer av, og i et veggmaleri i Trondheim der fyrstikkeskenes omriss danner et mønster på en stor figur som har løftet hånden for å hilse. 

I fotokopiboken ser man at hver tegning representerer en liten fortelling, det uventede blikk i et speil som farer forbi, en uendelig følge av konfrontasjoner og kollisjoner. Innenfor den gitte rammen av 3,5  x 5 cm er det på hver eske et ukontrollerbart tyngdepunkt som hopper rundt omkring; figurer som sammen med dette punktet mister sin balanse, støter an mot andre figurer, mot en av eskens fire kanter eller mot det uhyret som den egne kroppen utgjør. Og alltid er forundringen over det aktuelle bildet med i bildet, som det å stoppe og bevege seg rundt sin egen akse.

Sunket sammen, trengt opp i et hjørne, fanget eller oppskaket og på flukt møter de to-, tre- eller fembente aktørene dramaet i sin egen fremstilling. Tiden står stille mens bildet ennå er i bevegelse.

 

Hvor var det denne forvandlingen kom fra? Øyne, skilt fra hverandre i to hoder, ser at de er plassert i enden av slangehalser eller er blitt tvunget midt inn i en kropp, med flekkede tenner og som to slangers tunger spillende mot hverandre, med lemmer som griper etter sine egne påfunn, og vinger som flakser og lar de ustøe føttene miste bakkekontakten. På en lunefull måte flytter bildets bevegelse øgler hit og dit, disse består ofte av flere deler og ser med fryd eller irritasjon på det som skjer i den andre enden av kroppen. De er som krypdyr, forvandlet til gyngestoler, med hoder på begge sider. De balanserer, blandet sammen med andre, med fremmede, med dyr, spøkelser eller mennesker, skrekk og nysgjerrighet, angrepsvillige, onde, i egne tanker eller forsiktige.

 

Det svarte blekket skifter, danner konturer av et dyr, en dårlig dress, et lag av skjell, bølger i vannet eller en strek som spaserer rundt. Blekket renner utover, blir til slangelinjer eller faller ned på ansiktet, som en flekk, som ulykken eller bare som en skygge.  Man kan få inntrykk av at de uendelig mange komiske og tragiske situasjoner er blitt til ved at noen har ristet flekker, prikker og streker som var havnet på eskene. Men det vilkårlige og tilfeldige er her blitt forvandlet til en gjennomtenkt oppfatning, så presist som sort og hvitt i fellesskap bestemmer bevegelsen, som legeme og rom – ved å gripe inn i hverandre – uttrykker bildets skiftende energi. Ansiktsuttrykket til et hvilket som helst av uhyrene røper i alle detaljer hva dens kompliserte geberder vil si.

 

Disse små formatene, malt med fyrstikker og tusj, er blitt til i løpet av et prosjekt der kunstverkets undergang hører med som en integrert del. Man har forutsatt at det for de vanlige mottakere av kunst kun er fotokopier som blir igjen. Veddemålet, som Guttorm Nordø holder, satser på den ene side rikdom og overflod – i hver enkelt tegning og i alle tegninger til sammen – og på den annen side den verdsetting som de allikevel blir til del, noe som på en måte betyr at den generelle verdsettingen av kunst er lagt i vektskålen.

Det er altså mulig at det ligger noe mer mellom spørsmålet ”Har du fyr?” og et svar, noe mer enn bare det å tenne en sigarett:dette vil nok for mange være en overraskende satsing. I alle fall er det et overraskende testfelt for kunst.

Det enkelte verket har på denne måten fjernet seg fra enhver antydning om opphavet; det har fått et oppdrag og overgir seg fullt og helt til det som uten merkelapp og oppfordring er på tur rundt i byen som en liten oppmerksomhet.

For dette eventyret inneholder esken et helt bestemt antall anledninger, men med på reisen følger den overraskelsen og lykken som ikke lenger har noen eier når den blir oppdaget.