Ufordreid

av Arne Stav

 

“Som menneske er jeg for kulturen og mot naturen. Som poet er jeg for naturen og mot kulturen.” Så er sagt, av ett av de klokere hoder, og jeg  istemmer det, især hva Guttorm Nordø og hans kunst angår.

For Nordø synes å ha denne vinkelen – og med det mener jeg en kresen, en fyndig, men dog sjenerøst favnende estetikk – som premiss for sine arbeider. Men hvor andre deklamerer den, inkarnerer  Nordøs bilder en kompromissløs stillingtagen til det ufordreide forhold mellom jeg og omverden, mellom menneske, kunst og natur.

Lakonisk er anslaget, og Nordø har jo også  gjennom sine aforismer vist sin forkjærlighet for det korthogde og presise; det er i privilegerte øyeblikk nærmest et én-til-én-forhold mellom det kunstneren selv søker å fange, og det han får uttrykt gjennom sin stramt tøylete kunst.

Klarest synes jeg nok dette lar seg fornemme i dét hos Nordø som jeg selv er aller mest på bølgelengde med, nemlig hans dyre- og menneskelignende kimærer. Sine brede anslag til tross, så leder disse bildene tankene hen mot en art østlig, nærmest kalligrafisk minimal-isme (slik en kan se det hos en lakoniens mester i tekst og strek som Henri Michaux).

            Guttorm Nordøs kunstneriske virke kan oppleves som så inngående, at det blir nesten blasfemisk å utbre seg om dets mening. Som han selv sier i en aforisme: ”Det fins ingen ’problematikk’ innen kunsten, kun konsekvenser. Først er tomheten, så kommer en strek som gir retning. Hva som følger deretter, er bare konsekvensen av den første streken, det første strøket.”