Uten tittel

av Guttorm Nordø

 

            Jeg tror ingen genuin og sterk kunst kan fanges av analyser. Det innerste kan aldri forståes: vi kan like gjerne legge ut på  fiske med et garn der maskene er tre kvadratkilometer store.

            Min kunst handler om å koble fra hjernen, våge å la hånden gå, uten å vite om resultatet tilfredsstiller dulgte forestillinger; tore å gjøre feilstrøk, for å se hva de fører til i bildets innhold, liv og retning.

            For meg står bevissthet i bildeprosessen som ren utspekulerthet. Jeg har heller aldri planlagt hvordan noen av bildene mine skulle ende opp. På en måte lager de seg selv, med meg som en ren håndlanger.

            Som oftest er førstetouchet hellig. Bearbeidelse kan føre til unødig mye søl, kompromisser og ødeleggelse eller forflatning av det  umiddelbare, det sterke og rene, direkte uttrykket.

I 15-20 år har jeg hatt mitt prosjekt med bilder gående. Streker og impulser, hvorigjennom jeg har prøvd å nå inn til det helt primitive og ekspressive, det basalt barnlige og direkte.

            En av foranledningene var de stundene jeg tilbragte sammen med min datter fra hun var helt liten, hvor vi tegnet på de samme arkene, fellestegninger, der hun fikk æren av og anledning til å lære meg, en voksen, hvordan sakene skulle gripes an. - Etter å ha inngitt meg basisen av hva jeg den dag idag bygger videre på, forlot hun meg i 6-7 årsalderen, og utviklet seg i den normale retningen med hus, hester og prinsesser, mens jeg altså satte meg fore å videreutvikle metoden vår.  

            I mangel av talent eller alvorlige uttrykksbehov, tyr de fleste middelmådigheter til prat: mystifisér og geniforklar deg selv. Kvasikvotienten er ofte meget høy blant oss kultursmurfer.

             Å stimulere til kreativitet, hjelpe andre til å  finne uttrykksmuligheter, er det største service-yrket, men det dårligst betalte.

 Det er et tvers igjennom absurd og urettferdig krav at man skal måtte skape noe for evigheten. Hva pokker gjør det om et kunstverk forvitres, ødelegges, går til grunne i  løpet av 50 år, i stedet for om 500-1000 år? Malerier er ikke laget for å vare evig. Heller ikke noe annet man bygger og skaper: Hvor lenge “varer” en skulptur, en tegning, et videobånd, en diskett, et hus – eller for den saks skyld: en innsjø, en skog eller et fjell? Dette avhenger av byggmesteren, valg av materialer, oppbevaring, og med forbehold om eventuelle katastrofer: brann, jordskjelv, meteornedslag.

Jeg har alltid avstått fra å gi bildene mine  titler. – Fordi jeg ikke kjenner dem godt nok til å vite hva de sier eller hvem de er? Fordi jeg ikke vil gi betrakteren noe gratis, ledende eller assosiasjons-bindende i opplevelsen og forståelsen? Eller fordi bildet ikke er mitt, men sitt eget?

Det virker nærmest bannlyst å ha lysten som drivkraft og ledemotiv. Bestandig avkreves man en teoretisk overbygning.

Vårt siste midlertidig opprettede triumvirat, hadde en kort meningsutveksling, der vi kom frem til følgende: Erstatt ordet kurator med Art-Jockey, og forkort det gjerne i dagligtale til AJ. Jevnfør med DJ’ene som briljerer med andres musikk: På samme vis søker AJ’ene bekreftelse og berømmelse gjennom å håndtere andres kunstverker.